I try not to worry about the future – so I take each day just one anxiety attack at a time.
– Tom Wilson
Jeg tror jeg snakker for alle med angst når jeg sier dette: Det må være vanskelig å være nær oss. Jeg kjenner mange med angst. Jeg har elsket folk med angst. Jeg har selv vært plaget med angst.
Angst er uforutsigbart og forvirrende. Ikke bare for oss som har det, men for de som elsker oss.
Det er 9 ting vi ønsker at den som elsker oss skal vite, men som ikke alltid er så lett å si.
1. Det har ikke noe med deg å gjøre
Det kan være ganske slitsomt å rable om alt som kan gå galt, alt vi gjør galt og kan gjøre galt. Noen ganger har vi lyst til å bare gråte. Kanskje vi er helt uinteressert i aktiviteter. Det hender vi tar det ut over deg, til tross for at du ikke fortjener det i det hele tatt. Vi kan til og med bli redd for at du ikke elsker oss lenger, selvom du ikke har gitt oss noen grunn til å tro det.
Vit at det ikke har noe med deg å gjøre. Det er ikke din feil. Vi elsker deg, og vi er så lei oss for at vi noen ganger gir inntrykk av noe annet. Vi bare elsker ikke hjernen vår akkurat nå, og vet ikke helt hvordan vi skal takle det.
2. Ikke prøv å snakke oss ut av følelsene våre
Å prøve å få oss til å føle oss bedre virker som en god ide. Og noen ganger (ofte) er det det. Det kan til og med hende vi spør deg om vi har grunn til å bekymre oss, så vi får hjelp til å kjempe mot den irrasjonelle delen av oss som er redd hele tiden. Men det er en fin balanse mellom å prøve og hjelpe og å snakke oss ut av det. Ikke si at bekymring ikke er noe vits, eller at vi kommer over det om vi slutter å tenke på det. Det eneste det leder til er at vi føler oss mer ødelagt.
3. En del av oss vet at fryktene våre ikke er rasjonelle, men vi klarer ikke riste av oss den andre delen som ikke vet det.
Vi vet at den tingen vi sa ikke var så ille allikevel, og at det antakeligvis ikke fikk folk til å syntes negativt om oss. Vi vet at gjengen vi var sammen med i går ikke snakker om hvor forferdelige vi er bak ryggen vår. Vi vet hvor dumt det høres ut.
Men, den andre delen av oss, hvor angsten lever, sier «tenk om bekymringene stemmer denne gangen?».
4. Vi er takknemlige for det vi har, og vi er takknemlig for deg.
Mennesker med angst blir ofte stemplet som pessimister. Og det er veldig forståelig. Vi er ganske flinke til å tenke ut den kjipeste konklusjonen ganske fort.
Men det er ikke den vi er, og hvertfall ikke hele oss. De fleste av oss er faktisk ganske optimistiske mellom angst-innfallene. Vi er glad i livene våre, og takknemlige for det vi har – spesielt deg. Vi mener ikke å fokusere negativt, men noen ganger virker det nesten umulig å unngå det. Bare vit at vi alltid setter pris på deg. Du er lyset i enden av tunnelen. Du er den som prøver å forstå, og som er villig til å bli selvom det ikke alltid er så lett. Vi vet.
5. Vi vet at du ikke alltid kan se ting fra vårt perspektiv, men vi setter pris på at du prøver.
Om du ikke lider av angst, kan du aldri forstå helt hvordan det er. Vi vet at vi noen ganger høres helt sprø ut, og det er helt sikkert frustrerende å slippe alt du har i hendene for å roe oss ned.
Men hver gang du svarer på en slitsom tekstmelding med bekreftelse og varme, eller drar oss til siden og spør hva vi bekymrer oss for – eller bare er der, støttende, uten å spørre. Ord er ikke nok til å forklare hvor mye det betyr. Det er så unikt. Du er unik.
6. Vi skulle ønske vi kunne slå det av, men vi klarer ikke.
Vi har ikke lyst til å fokusere på alt som kan gå galt, å være så redde. Vi vil aldri dra stemningen ned, eller være slitsomme. Vi prøver ikke å få oppmerksomhet.
Vi vet hvordan vi høres ut noen ganger, og vi skulle ønske vi kunne slå det av. Men det er en del av den vi er. Nå.
7. Hjernen vår er bare veldig overbeskyttende.
Det er en primitiv del av hjernen som er laget for å oppdage trusler, og reagere på disse oppfattede truslene. For oss iverksettes reaksjonen i hjernen tidligere enn hos andre, og for langt mindre grunn. Når denne delen reagerer sender den ut masse kortisol (stresshormonet) og adrenalin for å gjøre kroppen klar for kamp. Denne «fight-or-flight-responsen» har vi alle, men den utløses mye tidligere hos oss.
8. La det være rom til å si «nei».
Vi er veldig bevisst på alt som skjer rundt oss, lukter, lyder, mennesker, muligheter. Det er noen ganger utmattende når oppmerksomheten dras til så mange ting. Så om vi sier «nei», eller avviser tilbud du kommer med – ikke ta det personlig. Vi sier nei til et potensielt angstanfall, ikke til deg. Hvis det er vanskelig å forstå, spør.
9. Det definerer oss ikke.
Ja, vi har angst, og det er en del av oss. Men det er også lidenskapene våre, våre særegenheter og personligheter. Angsten er en av mange deler. Vi ler jo, vi føler vinden i håret. Vi setter fortsatt pris på en varm kopp med kaffe om morgenen, og solen i ansiktet om sommeren.
Og deg. Vi setter fortsatt pris på deg. Alltid.
(Kilde: Fine mennesker og Hellogiggles.com)
Ann Cathrin og psykologi 