9 ting mennesker med angst vil at den de elsker skal vite

I try not to worry about the future – so I take each day just one anxiety attack at a time.
– Tom Wilson

Jeg tror jeg snakker for alle med angst når jeg sier dette: Det må være vanskelig å være nær oss. Jeg kjenner mange med angst. Jeg har elsket folk med angst. Jeg har selv vært plaget med angst.

Angst er uforutsigbart og forvirrende. Ikke bare for oss som har det, men for de som elsker oss.

Det er 9 ting vi ønsker at den som elsker oss skal vite, men som ikke alltid er så lett å si.

1. Det har ikke noe med deg å gjøre

Det kan være ganske slitsomt å rable om alt som kan gå galt, alt vi gjør galt og kan gjøre galt. Noen ganger har vi lyst til å bare gråte. Kanskje vi er helt uinteressert i aktiviteter. Det hender vi tar det ut over deg, til tross for at du ikke fortjener det i det hele tatt. Vi kan til og med bli redd for at du ikke elsker oss lenger, selvom du ikke har gitt oss noen grunn til å tro det.

Vit at det ikke har noe med deg å gjøre. Det er ikke din feil. Vi elsker deg, og vi er så lei oss for at vi noen ganger gir inntrykk av noe annet. Vi bare elsker ikke hjernen vår akkurat nå, og vet ikke helt hvordan vi skal takle det.

2. Ikke prøv å snakke oss ut av følelsene våre

Å prøve å få oss til å føle oss bedre virker som en god ide. Og noen ganger (ofte) er det det. Det kan til og med hende vi spør deg om vi har grunn til å bekymre oss, så vi får hjelp til å kjempe mot den irrasjonelle delen av oss som er redd hele tiden. Men det er en fin balanse mellom å prøve og hjelpe og å snakke oss ut av det. Ikke si at bekymring ikke er noe vits, eller at vi kommer over det om vi slutter å tenke på det. Det eneste det leder til er at vi føler oss mer ødelagt.

3. En del av oss vet at fryktene våre ikke er rasjonelle, men vi klarer ikke riste av oss den andre delen som ikke vet det.

Vi vet at den tingen vi sa ikke var så ille allikevel, og at det antakeligvis ikke fikk folk til å syntes negativt om oss. Vi vet at gjengen vi var sammen med i går ikke snakker om hvor forferdelige vi er bak ryggen vår. Vi vet hvor dumt det høres ut.

Men, den andre delen av oss, hvor angsten lever, sier «tenk om bekymringene stemmer denne gangen?».

4. Vi er takknemlige for det vi har, og vi er takknemlig for deg.

Mennesker med angst blir ofte stemplet som pessimister. Og det er veldig forståelig. Vi er ganske flinke til å tenke ut den kjipeste konklusjonen ganske fort.

Men det er ikke den vi er, og hvertfall ikke hele oss. De fleste av oss er faktisk ganske optimistiske mellom angst-innfallene. Vi er glad i livene våre, og takknemlige for det vi har – spesielt deg. Vi mener ikke å fokusere negativt, men noen ganger virker det nesten umulig å unngå det. Bare vit at vi alltid setter pris på deg. Du er lyset i enden av tunnelen. Du er den som prøver å forstå, og som er villig til å bli selvom det ikke alltid er så lett. Vi vet.

5. Vi vet at du ikke alltid kan se ting fra vårt perspektiv, men vi setter pris på at du prøver.

Om du ikke lider av angst, kan du aldri forstå helt hvordan det er. Vi vet at vi noen ganger høres helt sprø ut, og det er helt sikkert frustrerende å slippe alt du har i hendene for å roe oss ned.

Men hver gang du svarer på en slitsom tekstmelding med bekreftelse og varme, eller drar oss til siden og spør hva vi bekymrer oss for – eller bare er der, støttende, uten å spørre. Ord er ikke nok til å forklare hvor mye det betyr. Det er så unikt. Du er unik.

6. Vi skulle ønske vi kunne slå det av, men vi klarer ikke.

Vi har ikke lyst til å fokusere på alt som kan gå galt, å være så redde. Vi vil aldri dra stemningen ned, eller være slitsomme. Vi prøver ikke å få oppmerksomhet.

Vi vet hvordan vi høres ut noen ganger, og vi skulle ønske vi kunne slå det av. Men det er en del av den vi er. Nå.

7. Hjernen vår er bare veldig overbeskyttende.

Det er en primitiv del av hjernen som er laget for å oppdage trusler, og reagere på disse oppfattede truslene. For oss iverksettes reaksjonen i hjernen tidligere enn hos andre, og for langt mindre grunn. Når denne delen reagerer sender den ut masse kortisol (stresshormonet) og adrenalin for å gjøre kroppen klar for kamp. Denne «fight-or-flight-responsen» har vi alle, men den utløses mye tidligere hos oss.

8. La det være rom til å si «nei».

Vi er veldig bevisst på alt som skjer rundt oss, lukter, lyder, mennesker, muligheter. Det er noen ganger utmattende når oppmerksomheten dras til så mange ting. Så om vi sier «nei», eller avviser tilbud du kommer med – ikke ta det personlig. Vi sier nei til et potensielt angstanfall, ikke til deg. Hvis det er vanskelig å forstå, spør.

9. Det definerer oss ikke.

Ja, vi har angst, og det er en del av oss. Men det er også lidenskapene våre, våre særegenheter og personligheter. Angsten er en av mange deler. Vi ler jo, vi føler vinden i håret. Vi setter fortsatt pris på en varm kopp med kaffe om morgenen, og solen i ansiktet om sommeren.

Og deg. Vi setter fortsatt pris på deg. Alltid.

(Kilde: Fine mennesker og Hellogiggles.com)

Holder du sinne inne?

Anybody can become angry – that is easy, but to be angry with the right person and to the right degree and at the right time and for the right purpose, and in the right way – that is not within everybody’s power and is not easy.
– Aristoteles

Sinne er en viktig komponent i livet. Som med alt annet, har også denne følelsen en hensikt. Sinne forteller oss at noe er galt, og kraften i følelsen skal hjelpe oss med å gjøre noe med problemet. Sinne er en kraftfull følelse som skaper engasjement.

Vi lærer at noen følelser er uakseptable. Sinne er en lite akseptert følelse. Det interessante er at vi får hjelp av forsvarsmekanismene våre til å holde disse følelsene på avstand. De mest vanlige følelsene å undertrykke er de ulike variantene av aggressive følelser; frustrasjon, sinne, irritasjon og raseri.

Disse følelsene vi undertrykker kommer til uttrykk på en eller annen måte. Om man holder de inni seg kan det skape indre uro, og nakkesmerter, vondt i ryggen – typisk kroppslige plager, eller kløe og utslett. Dersom vi i liten grad aksepterer vårt eget sinne kan prisen å betale også være depresjon og likegyldighet.

En relativt vanlig forsvarsmekanisme er passiv aggresjon.

Ved å oppføre seg passivt aggressivt får personen utløp for sinne ved å unngå å handle som påkrevd eller forventet. Det handler i bunn og grunn om at personen forsøker å unngå den umiddelbare opplevelsen av psykisk smerte, sorg, skuffelse og sinne, ved å håndtere indre konflikter eller ytre stressfaktorer gjennom handling uten omtanke for konsekvensene.

Om man er passiv aggressiv uttrykker man motstand og sinne på en indirekte måte. Vi har alle vært utsatt for det, og syntes det tilsynelatende er enkelt å oppdage. Men det er ikke alltid man kan se det – mekanismene bak en passiv aggressiv person kommer frem på flere måter en den tydelige «biter tennene sammen mens man smiler». Det er svært energikrevende og omgås passiv aggressive mennesker. Ofte ser man at personen smiler, men har en magefølelse om at noe er galt. Eller man kan ta seg selv i å bli irritert på vedkommende uten å vite hvorfor.

Hvordan utspiller det seg?

Mennesker med passiv aggressive tendenser har gjerne erfart at de kan forvente seg straff, skuffelse eller frustrasjon om de uttrykker følelser og behov direkte. Kanskje du selv har blitt utsatt for mye passiv aggresjon? Eller at du har erfaringer med at noens sinne gikk utover deg på en særlig skremmende måte? Det er ikke rart om du føler at sinne er farlig.

Om man er passiv aggressiv vet man ikke hvordan man skal behandle følelsene sine, og det kan resultere i en ganske slitsom atferd.

De ber ikke om hjelp, men har en oppfattelse om at de har krav på hjelp fra andre, og blir da stadig skuffet. Passiv aggresjon kan også manifestere seg som lært hjelpesløshet, sommel, glemsel, stahet og bitterhet. Det er en bakenforliggende holdning (at personen er berettiget til nettopp det han ikke ber om) som skaper kaos og uoversiktlige relasjoner – og den passive aggressive finner ofte en viss tilfredsstillelse i frustrasjonen han eller hun forvolder.

Passiv aggresjon oppstår gjerne når personen utsettes for krav, eller når personen føler seg skuffet over andre som ikke har bidratt i tråd med personens egne forventninger.
Les om hvorfor du ikke bør ha forventninger til andre her.

Disse menneskene snakker ofte litt tvetydig og kryptisk, noe som skaper en følelse av utrygghet hos andre – det har funksjonen at det skjuler den passive aggressives egen usikkerhet.

På overflaten virker de joviale og velmenende, men atferden, handlingene, signaliserer noe annet. Dermed unngår de å uttrykke følelser og behov på en direkte måte. Det er slitsomt å være passiv aggressiv, og et behov for hevn kan oppstå; sinne mot den som stiller krav uttrykkes gjennom kryptisk motvilje, noe som er svært irriterende og vanskelig å tolke. Selvom dette er ødeleggende for personens relasjoner finner de det ofte tilfredsstillende.

Er du passiv aggressiv?

Atferden og årsaken til de følgende handlingene jeg tar for meg kan selvsagt variere. Mange har opplevd å selv være passiv aggressiv, eller kanskje du er det uten å vite det? Det er fint å bli bevisst på konsekvensene da det kan være svært ødeleggende for deg  og dine relasjoner. Vær klar over at den passive aggressive ikke alltid er klar over konsekvensene av handlingene. Det er ikke snakk om «slemme» mennesker her.

Eksempler kan være:

• Når det oppstår en uenighet blir du taus og mutt fremfor å kommunisere med den du er sint på.
• Når er uenig med en oppgave du er pålagt, tar du motvillig oppgaven og gjør den på en dårlig måte, fremfor å ta en real diskusjon.
• Du innrømmer ikke feil eller mangler, men legger skylden på andre når noe ikke gikk etter planen.
• Når du er usikker kommer du med kryptiske eller tvetydige utsagn som gjør andre usikre, fremfor å gi klart uttrykk for at du er usikker.
• Du ber ikke om andres hjelp, men tror du har krav på støtte, og blir skuffet og sint over at andre svikter deg.
• Du har en lav terskel for å uttrykke misnøye og skuffelse, men ikke til den det gjelder.

Å «alltid» være treg eller nølende – å være kronisk sen eller glemme ting kan være en indirekte måte å straffe folk på. Ofte frykter passiv aggressive avhengighet, og også intime forhold. Personen har ofte problemer med å stole på andre, noe som gjør at de vil forsøke å ikke knytte seg.

De syntes å foretrekke en posisjon hvor de kan beklage seg over at andre svikter – at de inntar en offerrolle. Derfor unngår de å spørre andre om den hjelpen de trenger. De kan også be om hjelp for sent, på en slik måte at det sjenerer andre.

De kan «velge» seg inn i ulykke – at de gjør valg som fører til uheldige utfall, og er klar over det. Dette viser seg gjerne ved at de påtar seg en martyrrolle helt unødvendig, eller at de lar seg bli misforstått uten å tilstrebe en oppklaring av misforståelsen. Dette kan også føre til at de unngår andres verdsettelse i situasjoner hvor det ville være naturlig, fordi de forvirrer den andre slik at deres egen innsats undermineres og ikke verdsettes. De uttrykker sinne mot seg selv, men gjør det for å skade den de er sint på.

Råd til deg som er passiv aggressiv

• Anerkjenn at du har egne behov, grenser og verdier
• Tren deg på å uttrykke frustrasjoner før de bygger seg opp til sinne og aggresjon.
• Anerkjenn at du kanskje har et sinneproblem, og at det er ditt ansvar å gjøre noe med det.
• Øv på å være mer direkte, men ikke glem vennlig.
• Tenk på deg selv om en aktør i eget liv, ikke som et offer i omgivelsene.
• Finn en rolleperson – en venn som kan være både sint og selvhevdende, men som gjør det på en god måte. Er det noe du kan lære her?
• Prøv å kartlegge når du skylder på andre – erstatt «du», «han», «de» med sanne jeg-setninger; «jeg liker» ,»jeg liker ikke».
• Legg merke til når du bagatelliserer; «det er da ikke synd på meg», «glem det». Tren deg på å stole på det du selv sier og at det du tenker og sier er greit.

Selvbedrag og sårbarhet

Du smiler hele tiden. Jeg tror folk som smiler så mye må være veldig triste.
– Gammel flamme

Her kommer et jævlig sårbart innlegg. Jeg har snakket om dette i mange år til vennene mine, bare ikke til meg selv. Dette er til deg og meg.

Du hører igjen og igjen at du må reise deg etter et fall. Eller hvordan du kan bruke motstand som styrke, hvis det ikke dreper deg så gjør det deg sterkere.. og så videre. Enkelt ikke sant? Livet spiller deg så mange puss at du blir jo bare sterkere og sterkere, og svakere…

Jeg er en av mange som motstand ikke tok knekken på. I tillegg er jeg en av de som ironisk nok tidvis proponerer nettopp hvor avgjørende «styrke» kan være. Jeg setter styrke i anførselstegn for en grunn. Jeg er lei av dette romantiske synet på motstand, som om motstand fremskynder suksess. Det er mange veier inn her, og det er lett å proklamere styrkens kraft, hvertfall på dager hvor du er stolt over dit du har kommet og har lyst til å inspirere andre. Så har du de andre dagene, når du ikke er så stolt, hvor du blir forbanna på deg selv for at du noen gang har sagt «du må bare reise deg igjen». Så enkelt er det ikke.

Resiliens er psykologisk motstandskraft. At man beholder psykisk styrke og helse til tross for stress og påkjenninger. Å være resilient er å være robust. Vi tror noen er resiliente, mens andre ikke er det. Vi kjenner alle de som ikke takler motstanden og blir dratt ned med den, og de som kjemper mot og holder seg oppe. Det koster å kjempe mot.

Jeg har blitt fortalt mer enn hundre ganger; «du er så tøff», spesielt før, mindre nå. Og godt er det. Både at jeg ble fortalt det da, og at folk har sluttet med det nå. For jeg er ikke tøff, jeg er egentlig ganske feig. Men om folk ikke hadde oppmuntret styrke da, vet jeg ikke hvor jeg hadde vært nå.

Dette med å være tøff og sterk ble viktig for meg. Og forventet. «Ann Cathrin tåler det». Jeg er oppvokst i et litt over gjennomsnittet ustabilt hjem, men kom meg gjennom det og blir fortsatt kalt «løvetannbarn» av foreldrene til vennene mine, enda jeg ikke er et barn lenger. Når man har vært gjennom mye vondt, og er såkalt resilient, får man tykk hud. For man har to valg, å reise seg eller å bli liggende. Det var hvertfall det de sa. Når man reiser seg, er man tøff og sterk og motstandsdyktig. Det blir et mantra. Uten plass for sårbarhet. Men mye plass for selvbedrag. Og de to henger sammen – den ene utelukker det andre. Så, hva skal man velge?

Selvbedrag

En ny person i livet mitt som ikke kjenner meg så godt hadde baller til å si; «Jeg kjøper det ikke. Den gleden der. Jeg tror du driver med høy grad av selvbedrag.» Med en gang han sa det ble jeg glad. Jeg tenkte – forfriskende med en person som ser gjennom meg, eller i det minste tør å si det han tenker! Samtidig ble jeg sint, og begynte å tenke. Jeg er jo glad. La meg få smile liksom. Jeg har jobbet jævlig hardt for dette «selvbedraget», denne tykke huden, styrken til å tro at jeg kan klare alt. Er det ikke bra å være tøff lenger?

Er det selvbedrag om man velger å holde skuffen med minnene lukket og må si til seg selv hver morgen; «det kommer til å gå bra» etterfulgt av et smil?

Jeg vet ikke. Jeg husker hvert eneste sekund av alt jeg har vært gjennom, om jeg vil kan jeg minne meg på det hver dag, eller jeg kan la den skuffen være lukket. Det er et rasjonelt og strategisk valg, og i mine øyne en styrke. Selvbedrag er et forsøk på skjule ubehagelige sannheter for seg selv. Å lyve til seg selv med vilje. Psykoanalytisk behandling er rettet mot å avsløre selvbedrag. Jeg tror ikke på psykoanalyse.

Selvbedrag er også et paradoks – på den ene siden undertrykker man traumer man har vært gjennom og gjør sårbarhet nesten umulig, på den andre siden kan det være eneste måte å leve med det på.

Som Jung sa, I am not what happened to me, I am what I choose to become. Carl Gustav Jung var resilient. Jeg syns ikke vi skal undervurdere denne typen styrke. Styrken til å stå opp, dusje, kle på seg og møte opp – uansett hvor vondt du har det. Evnen til å ta tak, ta ansvar og bestemme over ditt eget liv. For noen er det nødvendig å sette på en maske, et lag til med hud eller lyve litt for seg selv.

Jeg snakket med en venninne om dette. En jeg er veldig glad i, og som jeg vet har dette harde ytre og myke indre. Jeg spurte om hennes forhold til å være «sterk», og hvordan det fungerer å opprettholde denne styrken.

«Det varer til det ikke går mer. Jeg får jo breakdowns, og de er jævlig store når de kommer. Det er som en styrkeboks som fylles opp – og den blir fort full».

Slik føles det for meg også. Så det er klart denne metoden har sine baksider. De som kjenner meg godt vet når de ikke skal presse meg. De kan se på meg at styrkeboksen er full, og at den minste ting kan knekke meg. Jeg får rett og slett en sårbarhets-eksplosjon. Disse sammenbruddene kommer omkring to ganger i året. For 8 år siden var det en gang i uken. Så rent statistisk bør de avta.

Denne styrken, dette selvbedraget holder oss gående. Og ikke faen om vi skal være sårbare – for da brister det. Styrken undertrykker kapasiteten til å være sårbar, samtidig som det er nettopp det vi er. Mye skjørere enn vi selv tror. Vi hadde ikke trengt denne tykke huden om det ikke var noe vi var redd for. Det er kanskje her selvbedraget kommer inn. Evnen til å være sårbar er det som skiller de som vokser seg sterkere av motstand, og de som bare kommer seg gjennom.

Sårbarhet

En av mine favorittforskere, Brene Brown, har skrevet en bok som heter Rising Strong, hvor hun snakker om sårbarhet og hva resiliente mennesker har til felles. Hun snakker ikke bare om å komme seg gjennom noe vanskelig, men å komme seg sterkere ut av det.

«If we are brave enough, often enough, we will fall; this is the physics of vulnerability.»

Hun forkynner viktigheten av sårbarhet. Jeg hater sårbarhet. Allikevel fant jeg meg på mitt nest mest sårbare for noen år tilbake. Jeg var med i programmet Sporløs på TV2 for å finne faren min. Det satt mildt sagt langt inne å skulle gjøre dette på offentlig TV, fortelle denne historien som er så kjær og  godt gjemt i denne hemmelige skuffen jeg ikke fant nøkkelen til. Jeg bestemte meg for å holde hodet kaldt og forventningene lave. Og det klarte jeg. Jeg diskuterte min egen fortid med god objektiv distanse. Men plutselig knakk jeg sammen – jeg gråt på TV! Det var det verste som kunne skjedd meg. Men det skjedde, og TV2 elsket det. De la til og med på pianomusikk.

Jeg lot meg være sårbar. I det minste for noen minutter. Da fikk jeg høre at jeg var modig. Modig som viste følelsene mine, modig som turte å snakke høyt om noe som var stigmatisert. Jeg var forvirret. Jeg var ikke tøff når jeg gråt og var ærlig, jeg var modig.

Mot. Courage. Ordet kommer fra latinsk og den opprinnelige betydningen er;
to tell the story of who you are with your whole heart.

Det de vellykket resiliente menneskene Brene Brown studerte hadde til felles, var mot nok til å være imperfekte, medfølelse; først og fremst var de snille med seg selv, så andre. De hadde tilknytning som et resultat av autentisitet. De lot den de burde være gå til fordel for den de var, noe som er nødvendig for tilknytning.

Disse menneskene har skjønt at de er verdt tilknytning.

Det andre var sårbarhet. De trodde at det som gjorde de sårbare, var det som gjorde de vakre. De snakket om sårbarhet som noe nødvendig – viljen til å tørre å si «jeg elsker deg» først. Viljen til å tørre og gjøre noe selvom det ikke var noen garanti, å investere i et forhold uten å vite om det kom til å fungere. De lot seg bli sett. De var bra nok, verdt nok.

Her kommer skam inn. Vi har alle skam. Jeg er ikke bra nok, jeg er ikke smart nok, tynn nok, forfremmet nok. Om vi føler disse tingene er det klart vi ikke ønsker å bli sett, at vi ikke lar oss være sårbare. Vi føler oss ikke verdige.

Prisen å betale for å la oss selv være verdige er sårbarhet. Forferdelig, smertefull sårbarhet. Det er drit skummelt. Det betyr at vi må stå ansikt til ansikt med det vi er redde for.

Vi har et sårbarhetsproblem. Sårbarhet er begynnelsen på kjærlighet, glede, tilknytning og det å høre til. Vi nummer sårbarhet. Folk føler seg sårbare når de må be om hjelp, ta initiativ til sex, vente på den avgjørende telefonen fra legen, fortelle noen at de elsker de. Jo reddere vi er, jo mer sårbare er vi, desto mer behov har vi for å numme sårbarheten – nettopp fordi den er så smertefull.

Vi er avhengige, overvektige og sykemeldte som faen. «Jeg vil ikke føle det jeg føler nå så jeg spiser denne kaken», «Jeg orker ikke tenke på dette så jeg drikke meg full».

Du kan ikke selektivt numme følelser. Når du nummer sårbarhet, nummer du glede, kjærlighet, håp.. Så føler du deg miserabel og leter etter mening, og da kommer den sårbarheten igjen, så tar du en ny øl eller finner en ny sosial aktivitet å kaste bort tanker på. Dette resulterer i at vi skyver mening inn andre steder – vi gjør alt usikkert til sikkert. Plutselig er ikke gud en mytisk skikkelse, han finnes.
Vi skylder på andre. Skyld er en måte å gi utslipp for smerte. Vi perfeksjonerer – vi flytter fett fra rumpa og inn i kinnbena og legger ut perfekte bilder på instagram. Vi perfeksjonerer barna våre, kler de opp og tvinger de inn på tennislaget.

Brene Brown får ikke sagt det nok; Du må la deg selv bli sett, akkurat sånn som du er. Du må elske med hele hjertet selvom det ikke finnes garantier. Du må tro på at du er bra nok – om du gjør det vil du være snillere mot deg selv og snillere mot andre.

Men det er altså ikke så enkelt. Jeg tror det er noe av det vanskeligste et sterkt menneske kan gjøre. Men jeg tror folk som meg har godt av å være litt mer sårbare. Jeg tror du har fler enn to valg når du ligger nede – du kan bli liggende, du kan reise deg og være tøff, sterk og motstandsdyktig, eller du kan reise deg og være modig.

Jeg har vært tøff, sterk, selvstendig, motstandsdyktig. Jeg nailer overlevelsespakken! Jeg er god på å beskytte meg selv, jeg er god på å takle motgang, jeg holder hodet kaldt når jeg må. Jeg er ikke modig. Jeg forteller ikke historien om hvem jeg er med hele hjertet. Jeg forteller den fra akkurat passe avstand.

Så på en måte hadde han litt rett, han som sa jeg drev med høy grad av selvbedrag. Men bare litt. Jeg lyver ikke aktivt til meg selv, men jeg kamuflerer sårbarhet med styrke. Og ja, noen dager setter jeg på meg et smil og mediterer til jeg føler takknemlighet. Etter alt som har skjedd har jeg blitt sterkere og sterkere, og dermed svakere. Når man har gått rundt og jobbet opp en «styrke» hele livet kommer denne upenetrerbare huden, som setter kjepper i hjulet for den vakre sårbarheten. Men den er der. Og jeg vet det er fler der ute som har samme begrensning. For det er det det er, noe som begrenser deg.

Steg en er å slutte og være «sterk» hele tiden, og prøve å være litt mer modig, så følger sårbarhet etterhvert. Vi må lære at det som gjør oss sårbare ikke er svakheter. Hvordan være mer modig? For meg starter det med å innse at det er greit å ikke beskytte seg, å stole på at man ikke trenger en mur rundt seg. At det er lov å gråte. At man skal ha forventninger til mennesker. Man kan venne seg til tanken om at sårbarhet er modig. Og at det kommer til å gjøre vondt igjen når man tar bort beskyttelsen. Den smerten tåler vi.

Tenk på de som tror at det som gjør de sårbare er det samme som gjør de vakre. Tenk på alle du har elsket, hva elsket du? Jeg er helt sikker på hva jeg elsket ved de, og elsker enda – det som gjorde de sårbare. Uten tvil.

Den trygge angsten

Det paradoksale ved angst er at den er der for å skape trygghet. Gjennom angst reduseres frykten for både dagen og morgendagen. Angst skaper trygghet, men den kan også gjøre deg syk.

Alle emosjoner eksisterer for en grunn, og angst er en viktig del av å være menneske, og dyr. Angstens oppgave er å skape trygghet. Angst motiverer til handling. Men det er vanskelig å se at den sykelige angsten er knyttet til overlevelse, slik den friske angsten er. Tvert imot har mennesker med angstlidelser omkring fem ganger større risiko for å dø av hjertesykdom enn andre.

Frykt vs angst

Frykt kaller vi det når vi er redde for noe vi ser – når noen kommer truende mot oss for eksempel. Begrepet angst brukes når vi ikke vet hvorfor vi er redde – vi ser ikke noe vi er redd for, men redselsfølelsen er der. Angsten er objektløs. Hvertfall i dagens psykologipensum. I virkeligheten er ikke dette skillet mellom frykt og angst like lett å opprettholde. Det er heller ikke mulig å skille frykt fra angst ved hjelp av fysiologiske målinger. På en måte har jeg ikke lyst til å skille på angst og frykt; når du har angst, opplever du frykt.Når du opplever frykt, har du angst. Men vi kan skape en forskjell. Frykt er reaksjon på fare (fremtidsløs), angst er å være forberedt på fare (fremtidsorientert).

Paul Moxnes bruker dette eksempelet i sin artikkel om angst; «Angst har du når du frykter for innbrudd, frykt har du når du hører innbruddstyven romstere nedenunder». Men han poengterer, og jeg er enig, at dette skillet ikke er nok til å overbevise om at frykt og angst er grunnleggende forskjellige følelser.

Frykt, uro, angst, redsel brukes alle om hverandre, og er alle knyttet til forventninger om noe som er skremmende nært eller fjernt, men aldri hundre prosent virkelig. Når alt håp er ute, er all angst borte.

Hvert fjerde menneske blir syk

Angst kan gjøre deg syk. Kanskje du har opplevd det før, eller opplever det nå. Eller kjenner noen som opplever det. Sannsynligheten er stor. Hvert fjerde menneske får en eller annen form for angstlidelse i løpet av livet, det er den vanligste diagnosen i de fleste land. Stadig flere oppsøker psykolog på grunn av angst. Det er lettere å få hjelp, bli behandlet og sykemeldt for angst, enn noen gang før. Om angst virkelig øker i befolkningen vet vi ikke.

Det vi vet er at mennesker med en angstlidelse har tendens til å drikke mye mer alkohol enn andre, og er hyppigere registrert som narkotikamisbrukere. Angst er så vanlig blant rusmisbrukere at det i mine øyne ikke er vits å behandle alkohol-og narkotikaproblemer uten å behandle deres angstlidelse. Hva som kommer først, fobien/angsten eller rusproblemet, blir ikke forskerne enig om. Alt jeg kan si er at alle alkoholikere/rusmisbrukere jeg har møtt og kjent, har uten unntak hatt nervøsitet/angst liggende til grunn for sitt misbruk. Å velge flaska fremfor å eksponere seg for angsten er hverken vanskelig å forstå eller et ukjent valg.
Les «hvorfor er vi ikke heroinavhengige?» her.

Ulikt følelsesliv

Angst henger sammen med depresjon. Vi ser hvordan den ene skifter til den andre, og motsatt, frem og tilbake. Disse lidelsene har opphav i de samme nevrobiologiske prosessene. Spesifikke reaksjoner og følelser er mer knyttet til situasjon og fortolkninger enn kropp og biologi. Dette forklarer hvordan like påvirkninger i oppveksten kan lede til ulikt følelsesliv. Det betyr også at angst og andre følelser kan endres og mestres ved hjelp av læring og erfaring, ikke medisin.

Eksponering

En sterk psykisk helse er som en muskel – den må opprettholdes. Ergo; vi kan få behandling og det fungerer, men du må jobbe med å holde din psyke sterk for å forhindre tilbakefall.

På kort sikt kan en psykolog absolutt hjelpe med angst. Angsten kan bli borte. Men på lang sikt, kommer gjerne angsten tilbake. Tiden lindrer, angsten minskes med årene – men da snakker vi pensjonistalder.

Det viktigste botemiddelet mot angst er å utsette deg for den!

Om du ikke eksponerer deg for egen angst, vil den styre deg – eller frykten for angsten vil styre deg. Å behandle grunnlaget for angsten er ofte nødvendig.

Hva angår fobier, kan disse behandles på 3-4 dager. Med riktig kognitiv terapi. Du kan bli kvitt tannlegeskrekken på 4 dager. Du kan til og med klare det selv med riktige instruksjoner. Noen typer fobier kan du bli så og si bli kvitt på en dag.

Læring

Er noe tillært, kan det avlæres.

Vi lærer raskere å bli redd for noe, enn vi lærer at noe er ufarlig. Evolusjonært sett er dette både naturlig og et tegn på en fungerende overlevelsesmekanisme. Dette er den sunne, trygge angsten. Du slipper å lære at du brenner deg på både det grønne stearinlyset i stua, og det blå på kjøkkenet.

Eksponeringsbehandling fungerer, som ordet tilsier, ved å eksponere pasienten for det vedkommende er redd for. Hyppig brukt i behandling av fobier, men dette kan også fungere for angst. Eksponering fører til at man lærer å regulere de emosjonene som bygger seg opp når man blir utsatt for noe. At man, ved å aktivt oppsøke det som vekker ubehag, ved å lene seg inn i angsten, oppnår en inhibitorisk læring som holder den dysfunksjonelle angstreaksjonen i sjakk. Man utsetter seg for angsten, uansett hvor redd man er.

Læring er mest effektivt når det kommer plutselig – overraskende. Jo mer uventet, desto mer effektivt virker eksponeringen.

Det hjelper ikke med bare rasjonalisering. Det brukes ofte som en del av behandlingen – av typen «hvor sannsynlig tror du at det du er redd for vil inntreffe». Pasienter vet ofte at det er lite sannsynlig, og at det er irrasjonelt, men de kommer seg ikke ut av den låste situasjonen fordet. Det hjelper å normalisere angsten, for å fjerne eventuell skam. Dette gjøres gjennom undervisning i psykologi, hvor man lærer mekanismer for emosjonsregulering og kunnskap om hva som skal til for å oppnå endring.

En kombinasjon av kunnskap, eksponering og normalisering er optimalt. Men detkrever at du utsetter deg for angsten. Om du er redd for å gå ut blant folk, prøv deg – ikke nødvendigvis gradvis, gå rett ut i mengden og jobb med reaksjonen din. Pust. Om det er vanskelig alene, ta med en venn som kan støtte. Allerede nå er du godt i gang med å snu den sykelige angsten til en trygg angst.

Hopp ut i angsten, ikke la den kontrollere deg.

(PS, jeg vet det er lettere sagt enn gjort, men du er også sterkeren enn du tror)

Er du hard på utsiden, men myk på innsiden?

Noen mennesker er som egg. De er harde på utsiden, men myke på innsiden. De oppfattes som litt kalde og vanskelig å komme inn på, men etterhvert som du blir kjent med de oppdager du at de har en veldig varm side.

Mennesker som er tøffe utad, blir lett misoppfattet som klipper. De er respektert for sin styrke og selvtillit, men samtidig kan folk føle seg truet av det de oppnår, eller føle seg inkompetente rundt dem. Noen kan til og med misforstå selvtilliten deres som arroganse.

De fleste av disse tøffe menneskene har et hjerte av gull. Hvis du tar deg tid til å forstå dem, kan du finne en venn for livet. Ikke bare er de varme og sympatiske, de har en mental styrke som de gjerne bruker til å hjelpe deg løse dine problemer. Om du har en venn, eller kjæreste, som er tøff på utsiden, men varm på innsiden – ta vare på de.

Her er 13 ting som kan hjelpe deg forstå disse menneskene bedre.

1. De vet ikke hvordan de skal snakke om følelsene sine.

Tøffe mennesker blir lett oppfattet som kalde fordi de ikke uttrykker følelser. Det er ikke at de ikke har følelser, det er bare det at de syns det er vanskelig å uttrykke følelsene sine med ord. Ikke tving de til å åpne seg, det er rett og slett ikke en av styrkene deres.

2. De er direkte fordi de bryr seg om deg.

Disse menneskene har en annen måte å bry seg på. De er vanligvis veldig ærlige og direkte. Noen ganger høres de sinte og kritiske ut, men de prøver ikke å være ekle. De ønsker genuint å hjelpe til – de er bare ikke så forsiktige med ordbruken sin.

3. De blir også lei seg av sårende ord.

Selvom de er direkte, mener de det godt. Om noen skulle misforstå hensikten deres og si sårende ord, blir de oppriktig lei seg. De kommer nok til å late som ingenting er galt på utsiden, men det sårer på innsiden. De er normale mennesker.

4. De hører ikke på problemene dine om de vet de ikke kan hjelpe.

Igjen, det er ikke fordi de ikke bryr seg. Det er fordi de vet de ikke kan hjelpe deg. De forstår at nøkkelen til et bedre liv kommer an på personen. Om du ikke er villig til å endre livet ditt til det bedre, er det ingenting disse menneskene kan gjøre for deg. Derfor kaster de ikke bort tiden på å høre på deg klage over ting du ikke har tenkt til å forandre.

5. De har også problemer.

De er ikke supermenn eller superkvinner. Selvom de er tøffe og kan ha en hard overflate, betyr ikke det at de ikke har problemer selv. De gidder ikke klage til andre, fordi de vet at klaging og sutring ikke hjelper situasjonen. Ofte foretrekker de å ha litt tid for seg selv for å prøve å løse problemene på egenhånd.

6. De trenger hjelp fra andre.

Tøffe mennesker er uavhengige og selvforsynte. De kan klare mye på egenhånd. Men de trenger andre mennesker mer enn de sier. Noen ganger vet de ikke hvordan de skal tilnærme seg andre for å få hjelp. Som en venn bør du tilby dem hjelp en gang iblant selvom de ikke ber om det..

7. De er redde for å fremstå som svake.

En av årsakene til at tøffe mennesker ikke viser følelser offentlig er fordi de er redde for å bli sett på som svake. De er redd for at andre skal utnytte deres sårbarhet, og foretrekker å gjemme følelsene sine.

8. De bygger murer rundt seg for å beskytte seg selv.

Disse personene er også usikre, antakeligvis mer enn du tror. De syns det er vanskelig å være sårbare og følelsesmessig nær en annen person, kanskje fordi de har blitt såret av andre før, eller aldri lært hvordan de skal være nære. De bygger opp en hardt front for å beskytte seg selv mot å bli såret.

9. De syns det er vanskelig å åpne seg.

De føler masse, men de syns det er vanskelig å åpne seg for andre. De åpner seg kun for venner de stoler på, og holder nye mennesker på trygg avstand. Det tar tid før de stoler på andre. Vær tålmodig, og la dem åpne seg for deg sakte men sikkert.

10. De stoler ikke alltid på egne følelser.

Selvom disse menneskene er supermyke på innsiden, stoler de ikke helt på følelsene sine. De tror at å vise følelser er et tegn på svakhet. De er også redd for at følelsene ikke vil guide de riktig vei. De foretrekker å stole på sin logiske tenkning og mentale styrke når de skal ta vanskelige avgjørelser.

11. De er mye hardere mot seg selv enn mot andre.

Hvis du føler at forventningene de har til deg er høye, tenk på forventningene de har til seg selv. De er sååå mye høyere. Fordi tilknytning til andre ikke var deres beste egenskap når de vokste opp, fokuserer de på oppnåelser og hardt arbeid i steden. De er der de er i livet fordi de er tøffe. De ser i tillegg verdien i å være tøff, så de fortsetter å utfordre seg selv for å nå høyere standarder. Bra er ikke bra nok.

12. De tar forholdene sine seriøst.

Tøffe mennesker med myke hjerter har en tendens til å være selektive med vennene sine, og velge forhold med varsomhet. De er støttende og lojale mot vennene sine, til tross for at det kan virke som de ikke bryr seg.

13. De trenger kjærlighet og tilknytning som alle andre.

De kan virke uinteressert i kjærlighet og forhold. Men langt inni der ønsker de å finne en kjærlig partner, og å føle seg elsket. De føler ikke de er gode på dating, og deres uavhengige natur kan dytte potensielle partnere unna. Dette kan føre til at de føler seg litt alene.

Konklusjon: Vær snill med tøffe mennesker

Prøv å forstå at mange av disse menneskene som virker harde, bare beskytter sine svært sårbare hjerter. De er kanskje uavhengige og selvdrevne, men alt har en grunn.

Kilde: lifehack.org

Hvordan stoppe bekymringene?

You’re only here for a short visit. Don’t hurry, don’t worry. And be sure to smell the flowers along the way
– Walter Hagen

Jeg skrev om hva som forårsaker bekymring i hjernen tidligere: Bekymrer du deg mye? – Her kommer oppfølgeren!

La meg først si, bekymring kan være produktivt om det gir deg et spark i baken og får deg til å løse et faktisk og seriøst problem. Men om du er plaget med «hva hvis» bekymringer, tvil, frykt og krisemaksimering av ting som ikke hjelper å bekymre seg over, er det et problem.

En konsekvens av bekymring er økt puls, dårlig søvn, ofte nedsatt matlyst og vanskelighet for å fokusere på det du skal – og ikke minst krisemaksimering som påvirker disse faktorene ytterligere. Om du går dag etter dag og bekymrer deg, og du føler at det går utover livskvaliteten din kan du oppsøke en terapeut – men det er ikke alltid kognitiv atferdsterapi er mulig eller ønskelig. I tillegg kan du gjøre mye på egenhånd!

Jeg har noen tips som du kan ta med deg i hverdagen.

Strategier for å bekymre seg mindre, eller slutte å bekymre seg, kalles ofte angst-dempende strategier. Bekymring har liknende symptomer som angst – ofte kan det utvikle seg til angst. Det er ikke rart om du lar deg stresse eller sliter med å sove. Vel, du kan trene hjernen din til å forbli rolig og se på livet i et langt mer positivt perspektiv!

Positiv og negativ holdning

Først, hvorfor er det så vanskelig å stoppe å bekymre seg? En stor del ligger i hjernens predisponible strategier (som forklart ytterligere her), mer praktisk sett får angstfølelsen bensin fra det du tenker og tror om å bekymre seg. Altså, dine bekymringer om bekymring. Du kan tenke at å bekymre seg er skadelig, at det kommer til å gjøre deg gal, og at du mister kontroll over følelsene dine. På den andre siden kan du tenke at bekymring fører til at du unngår problemer, forbereder deg på det verste og leder til løsninger.

Både positiv og negativ holdning til bekymring kan være like skadende – det er vanskelig å bryte bekymringsvanen dersom du tror det hjelper deg. For å slutte å bekymre deg for godt må du gi slipp på ideen om at det beskytter deg! Innse at bekymringen er problemet, ikke løsningen.

Angst-dempende strategier

1. Tanke-stopping fungerer ikke hva angår bekymring: «Slutt å tenke på bekymring, slutt å tenke på bekymring»; du fokuserer bare ytterligere på den tanken du forsøker å unngå.

TA KONROLL: UTSETT BEKYMRINGENE
– Effektivt fordi du bryter vanemøsteret og grublingen som vanligvis følger med bekymringer. Om du klarer å utsette bekymringene opplever du i tillegg at du tar kontroll over tankene dine.

2. Skap en «bekymringsperiode»: Velg en tid og et sted for bekymring (for eksempel i stua fra 18.00-18.20), etter jobb og tidlig nok til at du ikke er nervøs før sengetid. Under bekymringsperioden har du lov til å bekymre deg om hva enn du har i hodet. Resten av dagen er en bekrymringsfri sone.

3. Utsett bekymringen: Dersom bekymringen dukker opp i hodet ditt i løpet av dagen, skriv det ned i notatboken på telefonen, og utsett det til bekymringsperioden din. Minn deg selv på at du får mulighet til å tenke på det senere – så er det ikke nødvendig å bekymre seg om det nå. Spar det til senere!

4. Gå over bekymringslisten i bekymringsperioden: Reflekter over tankene du skrev ned i løpet av dagen, om tankene fortsatt bekymrer deg – tillat deg selv å tenke på det. Men kun i tiden du har satt av. Dersom bekymringene ikke virker like viktige lenger – kutt ned bekymringsperioden og nyt resten av dagen.

PROBLEMLØSNING KONTRA BEKYMRING
– To helt forskjellige ting selvom bekymring noen ganger føles som problemløsning. Forskjellen er at bekymring ikke leder til løsning, men grubling.

5. Skill mellom løselige og uløselige problemer/bekymringer: Når en bekymring popper inn i hodet ditt, spør deg selv om problemet er noe du faktisk kan løse: 1. Er det er problem NÅ, eller et tullete «hva-hvis»? / 2. Om det er et «hva-hvis» problem; hvor sannsynlig er det at det faktisk skjer? Er du realistisk nå? / 3. Kan du gjøre noe med problemet, eller er det ute av din kontroll?

Produktive, løselige bekymringer er noe du kan ta tak i HER OG NÅ. Om du er bekymret over regningene dine kan du ringe kreditor og sette opp en plan for eksempel. Uproduktive, uløselige bekymringer er noe som er utenfor din kontroll og noe du ikke kan gjøre noe med: Er du redd for å få kreft en dag, eller om barna dine havner i en ulykke – må du ta deg sammen. Slipp det du ikke kan kontrollere.

6. Brainstorm (dersom bekymringen er løselig): Lag en liste over alle mulige løsninger, og fokuser på de tingene du kan klare å forandre. Evaluer mulighetene, og lag en handlingsplan!

ULØSELIGE BEKYMRINGER
–  Er ofte majoriteten av bekymringene til en typisk bekymrer – dette handler om følelser. Bekymring handler om å unngå kjipe følelser, du undertrykker følelser mens du er opptatt med å bekymre deg: men du kan ikke bekymre deg unna følelsene dine!

7. Omfavne følelsene dine!: Du tror kanskje at du alltid må være rasjonell og i kontroll, og at du ikke skal føle på ting som frykt eller sinne. Men følelser er ikke alltid hyggelige og gir ikke alltid mening. Aksepter at det er en del av å være menneske, tenk at du skal bruke de til din fordel. Inkorporer de som en del av deg, og ta hånd om følelsene dine.

8. Lær deg å tolerere usikkerhet: Konstante bekymrere takler ikke at noe er uforutsigbart eller under tvil. Bekymring blir en måte å forutse hva som kan skje, og ønsket om å ha kontroll; en måte å unngå følelsesmessige overraskelser. Men gjett hva, det funker ikke! Å tenke på alt som kan gå feil gjør ikke livet mer forutsigbart, det gjør bare dagen i dag kjip. Så prøv å utsette deg for uforutsigbarhet og slipp kontrollen – livet vil føles mye enklere. Godta alt du ikke kan forandre.

UT AV ANGSTEN: TREN OPP HJERNEN
– Det er ikke lett å slippe kognitive forvrengninger, da de ofter er en del av et livslangt mønster. Du må re-trene hjernen din! Og det er mulig.

9. Utfordre angstfølelsen: Det er mulig du ser på verden som et farligere sted enn det er. Tipper du overdriver sannsynligheten for at ting går galt, og behandler negative tanker som om de er fakta. Da kan det også hende du undervurderer din egen evne til å mestre livets problemer. Disse irrasjonelle, pessimistiske holdningene er kjent som kognitive forvrengninger.

Start med å identifisere tanken, og beskriv hva som skremmer eller bekymrer deg så detaljert som mulig. Så, fremfor å se på tankene dine som fakta, behandle de som hypoteser som du skal teste ut. Når du utfordrer dine bekymringer/frykter, vil du utvikle et mer balansert perspektiv.

Still de riktige spørsmålene:

• Hva er beviset for at tankene er sanne? Ikke sanne?
• Er det en mer positiv, realistisk måte å se på situasjonen?
• Hva er sannsynligheten for at det jeg er redd for skal skje?
• Hvordan vil det å bekymre seg om dette hjelpe meg, og hvordan vil det skade meg?
• Hva ville jeg sagt til en venn som bekymret seg over det samme?

VÆR BEVISST PÅ HVEM DU OMGÅS MED
– Følelser smitter, og andre mennesker kan gjøre deg mer bekymret/negativ enn du trenger. Vær bevisst på menneskene du har rundt deg, og hva de egentlig gir deg.

10. Lag en bekymringsdagbok: Det er mulig du er så vant til å være stresset at du ikke legger merke til hvor mye situasjonene og menneskene rundt deg påvirker det. Kanskje du kommer fra en stresset familie, hvor ting bare er sånn. Test bekymringene dine i en uke! Skriv ned når du er bekymret, og hva som trigget det – etterhvert kommer du til å se mønstre.

11. Tilbring mindre tid med folk som gjør deg stresset: Har du noen i livet ditt som alltid får deg stresset, negativ eller tar energien din? Hver gang de går er du kanskje litt mer negativ eller sliten enn før dere var sammen? Da kan det være greit å kutte ned på tiden dere er sammen. Si det som det er. Tenk også over hvordan folk du er fortrolig med reagerer – det er noen som er støttende og varme, andre som bare gjør deg mer utrygg. Dropp de i den siste gruppen, slutt hvertfall å være fortrolig med de.

MINDFULNESS
– Jeg hater ordet, men hva det betyr elsker jeg! Det er så viktig, og kan virkelig forandre livet ditt. I forhold til bekymring er det helt gull. Bekymring har gjerne feste i fremtiden, hva som kan skje og hva du skal gjøre med det. Mindfulness får deg tilbake til det som skjer akkurat nå.

12. Erkjenn og observer tankene dine: I motsetning til de andre teknikkene, er denne basert på å observere det du tenker, og la det gå. Ikke prøv å ignorere, kjempe mot eller kontrollere dem. Prøv å observere tankene fra utsiden, fra et objektivt ståsted – uten å reagere og dømme.

13. La bekymringene gå: Legg merke til at når du ikke forsøker å kontrollere de stressende tankene som kommer, vil de passere.

14. Fokuser på nåtiden: Legg merke til hvordan kroppen din føles, rytmen i pusten, hvordan følelsene stadig endrer seg, og hvordan tankene kommer og går. Om du henger deg opp i en tanke – prøv å gå tilbake til her og nå. Det er lettere sagt enn gjort, og krever arbeid. Men dette fungerer for meg, gjerne i kombinasjon med yoga.

Jeg vet det kan være overveldene med alle disse fremgangsmåtene – du kan også trekke pusten godt inn, og lage et mantra du sier til deg selv: «Jeg har full kontroll, hva er det verste som kan skje».

Og du, som Walter Hagen sier mellom linjene i sitatet over, ikke ta livet for seriøst.

Bekymrer du deg mye?

“If you are distressed by anything external, the pain is not due to the thing itself, but to your estimate of it; and this you have the power to revoke at any moment.”
– Marcus Aurelius

Bekymring er en naturlig følelse som fremtrer når vi føler oss truet. Vi har byttet ut ekte, fysiske trusler med hverdagslige tanker. Vi bruker bekymring feil – og dette har konsekvenser. 

Hva gjør du når du står i dusjen om morgenen? Nyter hvordan vannet treffer huden og dette øyeblikket til å slappe helt av? Eller kjapper du deg å vaske håret mens du planlegger hva du skal ha på deg, eller hvordan dagen skal se ut? Kanskje du har masse gjøremål som stresser deg, og dette er jo verdt å stresse over i dusjen, eller? Hjelper det? Bekymring fører til angstliknende symptomer som du kan unngå.

Vi har blitt avhengig av tanker og bekymringer. Avhengige av å holde hjernen opptatt.

Sirkeltenkning

Jeg var verdensmester i både bekymring og stress. Nå er jeg, kanskje ikke verdensmester, men ganske høyt oppe på NM-listen i å stoppe bekymringer før de tar kontroll over meg.

Begynn i det små og gjør dusjen til et fristed hvor tanker ikke er velkommen

Jeg hang meg hovedsaklig opp i ting jeg ikke hadde rukket å gjøre som helst skulle vært gjort dagen før. Når jeg begynte på den sirkeltekningen ser det litt sånn ut; «Jeg må sende den fakturaen, svare på den mailen – shit hva skal jeg svare.. Også må jeg huske å ringe opp igjen han fyren, hmmm hva skal jeg si.. Jeg MÅ levere den rapporten – tenk om jeg ikke blir ferdig i dag. Lurer på om det blir regn i dag. Jeg har dårlig tid». Mens vannet rant deilig nedover kroppen min, og hendene mine har massert hodet mitt og kroppen strakk seg, var hjernen min svært opptatt med å ikke registrere dette i det hele tatt.

Her er det 1. Mange gjøremål: svare på mail, ta telefoner, jobbe og sende faktura, 2. Mange spørsmål: HVA skal jeg si, svare, gjøre, 3. Så kommer «tenk om» mentaliteten: Tenk om jeg ikke får det til. Så, 4. Digresjon om været eller en annen ukontrollerbar ting etterfulgt av stress. Deretter går jeg tilbake til nr 1 mens jeg lager kaffe. Jeg er bekymret og stresset, og tok med meg denne følelen hele dagen.

Alt dette, som egentlig skulle være en produktiv recap i dusjen for å gjøre dagen min enklere, ble det jeg kaller sirkeltenkning uten utfall. Hva gjør dette med hjernen, og hvorfor gjør vi dette mot oss selv? Bekymringer kommer i veien for oss. På tide å slutte.

Se denne videoen som heter «The Mind» med Alan Watts viktige ord:

I hjernen

Hjernen vår er strukturert for å bekymre seg først, deretter tenke. For å forenkle det veldig; bindingene fra det følelsesmessige systemet (det limbiske system: bekymring, reaksjon etc) i hjernen til det kognitive systemet (tanke, evaluering) , er sterkere enn bindigene fra det kognitive systemet til følelsesmessige systemet. Bekymring kommer altså først.

Denne frykten for en trussel kommer fra et lite område kalt amygdala (viktig rolle for emosjonelle reaksjoner) i det limbiske system. Når glede og nytelse kommer vår vei, eller bare forventningen om nytelse – sendes nevrotransmitteren dopamin ut fra andre strukturer i det limbiske system.

Ergo; det limibiske system kontrollerer våre følelsesmessige reaksjoner. Det limbiske systemet gir beskjed til hjernebarken (cortex) – som gir beskjed til kroppen. Men hjernebarken mottar input fra det eksterne miljøet gjennom sansene. Kommunikasjonen mellom det limbiske system og hjernebarken går altså begge veier: hjernebarken kan også kontrollere det limbiske system. Ergo – du kan manipulere det limbiske systemets tendens til å la følelsene kontrollere livet ditt. Du må bestemme deg for å ta kontroll over følelsene (i.e: bekymringene) dine, hvis ikke vil følelsene kontrollere deg.

Det er her irrasjonell bekymring kommer til syne. Et eksempel er de nevrotiske foreldrene som vurderer hvorvidt de skal vaksinere barnet sitt mot dødlige sykdommer eller ikke. Selvom foreldre selvfølgelig ønsker å beskytte barnet sitt, bekymrer de seg over hvilke konsekvenser en vaksine kan ha (i tillegg til å være livreddende). Når de vurderer risikoen opp mot fordelene, har de en tendens til å overdrive risikoen. Amygdalaen deres forteller dem at sjansen for å få en dødlig sykdom er så liten, at å utsette barnet for potensielle farer ved vaksinasjon «føles» feil. Foreldre lar denne emosjonelle reaksjonen hindre de i å se at årsaken til at risikoen for å bli syk er liten, er fordi vaksinasjoner har så og si eliminert disse sykdommene fra industrialiserte land. Om ingen fikk vaksiner – ville disse sykdommene blomstre opp igjen.

Den buddhistiske tilnærmingen til bekymring er svært enkel:

 

Endre hjernens kjemi

Bekymring i hverdagen er ofte resultat av underbevisst grubling over potensielle trusler. Tenk over det – hvor mange ganger har du bekymret deg unødig? Hele tiden – for bekymring er totalt unødvendig. Det hjelper ikke på situasjonen i morgen om du bekymrer deg i dag, det eneste bekymringen har gjort er å ødelegge dagen i dag.

Irrasjonelle tanker er årsaken til unødig bekymring. Kognitiv atferdsterapi jobber med å lære folk å endre følelsene sine gjennom å endre tankene.

Rasjonell, stressfri tanke = ikke bekymret og stressfri følelse. Enkelt. Det ER enkelt: Hvis vi kan styrke hjernebarkens naturlige kapasitet til å dempe det limbiske system, kan vi endre følelsene våre før de får en sjanse til å påvirke vår atferd: vi kan slutte å la bekymringer stresse oss, og få en langt mer harmonisk hverdag. Kanskje vi får tid til å la hjernen hvile og gjør plass til nye og mer tilfredsstillende tanker som Alan Watts snakker om?

Mange tror vi trenger medisiner for å endre hjernens kjemi – men det trenger vi ikke. Du kan endre hjernens kjemi ved å endre hvordan hjernen tolker dataene fra det limbiske system.

Nå skal vi putte nevrovitenskap i kombinasjon med kognitiv terapi.

1. Utforsk dine irrasjonelle tanker: Vi har ofte irrasjonelle tanker som leder oss til å se trusler uten at truslene egentlig eksisterer. Mange av disse tankene er invovlert i hva vi tror vi trenger i livet. «Jeg må være veltrent, jeg må tjene masse penger, jeg må bli likt av alle, jeg må ha en bedre leilighet». Finn en realistisk balanse mellom ditt ideelle selv og ditt faktiske selv og tenk litt over hva som egentlig betyr noe. Da vil en del av tankene, og dermed bekymringene endre seg.

2. Lær deg å snakke deg gjennom følelsene dine: I kognitiv atferdsterapi lærer klienter å motsi sine ulogiske tanker med mer rasjonelle analyser. For eksempel å erstatte negative snakke-og tankemønstre med nøytrale og positive. Hver gang du tviler på deg selv, snu tanken: «Jeg kan få til hva jeg vil». Sett ord på følelser og lær deg å snu de.

3. Legg følelsene til side når du skal ta viktige avgjørelser: Mange liker å stole på magefølelsen, når det er nettopp denne du skal unngå. Vi blir lett dratt avsted med følelsesmessige argumenter. Jo mer du klarer å separere logikk fra følelser, desto flere logiske valg tar du. Jeg sliter personlig med denne enda, og det har ledet meg til både den ene og andre dårlige avgjørelsen. Prøv å legge følelsene til side noen ganger.

4. Få støtte fra noen som kan hjelpe deg: Følelsene våre kommer fort og oppleves ofte uhåndterbare. Dette er årsaken til at en sponsor-rolle er så viktig i AA for eksempel. Denne andre personen kan opptre som din hjernebark når din egen er druknet i sterke følelser. Om du er i en situasjon hvor bekymring og stress tar over, og du er redd du ikke er rasjonell; ring en venn som er. Når jeg hadde kjælighetssorg tekstet jeg eksen hele tiden, det hjalp ikke.

5. Tro på din egen selvkontroll: Mennesker kan ta kontroll over sin problematiske atferd så lenge de ser på seg selv om herren over den kontrollen. Etterhvert som du får styrke fra å ta gode avgjørelser, fra å mestre bekymring og kontrollere impulser, vil du se at de impulsene og fryktene vil dominere deg mindre og mindre. Tro på deg selv og din egen styrke.

Noen argumenterer med at bekymring (overlevelse) ligger i oss instinktivt evolusjonært sett, og dermed umulig å unngå. Men det som gjør oss menneskelige er nettopp hjernebarken, og evnen til å bruke den for å dempe det irrasjonelle følelseslivet som koker i subdeler av hjernen. Vi har evne til å kontrollere oss selv.

Gjør deg selv en tjeneste: Fra og med i dag skal dusjen være ditt fristed – et sted uten tanker, hvor du fokuserer på å kjenne hvordan vannet treffer huden, og lukke øynene mens du vasker håret for å kjenne hvor godt det føles. Ha fullt fokus på sansene, denne beskjeden får hjernen din. Ett steg nærmere kontroll over følelseslivet.

Neste artikkel er en oppfølging av denne, og handler om quick-fixes på stress og bekymring. Nå vet du hva som skjer og at du kan endre det, i neste innlegg kommer de små tingene som kan redde deg i hverdagen.

Snakkes!

Frigjør deg fra andre!

All the suffering, stress, and addiction comes from not realizing you already are what you are looking for
– Jon Kabat-Zinn

 

Føler du deg kompetent og selvsikker på egen hånd? Eller føler du deg avhengig av andre mennesker for å føle at ting gir mening?

Jeg skal snakke om en type avhengighet av andre mennesker som går på sterk bekostning av selvstendighet.

Vi snakker i psyoklogien om selvstendighet som et grunnleggende menneskelig behov, og her som motsatsen til avhengighet. Å være avhengige av andre, kan være skadelig for din psyke, og ikke minst din indre ro.

Utvikling i barndommen

Vi har et behov for autonomi som barn, eller utviklingen av autonomi. Automoni er å leve på egen hånd, å frigjøre seg fra foreldre og partnere. Det handler om å ha sitt eget liv, med egne mål og retninger som ikke baserer seg på støtte fra andre. Det er ikke alle som utvikler denne evnen, og det kan ha følger senere i livet. Autonomi er viktig for selvfølelsen, selvtilliten og indre ro.

Vi utvikler oss på ulike måter fra forskjellige utgangspunkt. Men barndommen har en finger med i spillet her. For å utvikle komplett autonomi, følelsen av at man er kompetent og trygg nok til å møte verden – er en trygg oppvekst et ess. En situasjon hvor barn verken blir sydd puter under armene på, eller hvor de lever for utrygt og ustabilt. I begge disse situasjonene kan barnets muligheter til å utforske verden og seg selv forringes, som igjen kan føre til at barnet føler seg avhengig av omsorgsgiver på en usunn måte, som blir tatt med inn i det voksne liv og nye relasjoner.

Avhengighetens dilemma

En avhengig person har ofte en dårlig utviklet følelse av selv – og identiteten deres kan smelte sammen med foreldrenes eller partnerens identitet. Det føles som om en ikke har sin egen identitet, eller at den ikke eksisterer uten partneren.

Om man føler seg avhengige av andres støtte og hjelp, og går med en følelse at man ikke kan leve uten andre, snakker vi om en selvstendighetsbrist.

Å ha denne følelsen i et parforhold, noe mange mennesker har – kan føre til mye sinne og frustrasjon. På den ene siden er du avhengig og føler deg hjelpeløs, på den andre siden føles denne posisjonen svært irriterende og vond. Noe som ofte fører til sinne ovenfor seg selv og partneren, den man har gjort seg avhengig av. For DU har gjort DEG avhengig. Det er ikke den andre parten sin skyld. Man finner seg selv stadig i dilemmaer; «Jeg er sint på deg, men jeg trenger deg» – «Jeg er sint, men jeg vet ikke hvorfor». En kan også unngå å bli sint (holde det inne), i frykt for å bli forlatt – noe som er den avhengiges største frykt.

KJENNETEGN

• En følelse av at livet er overveldende
• En følelse av utilstrekkelighet
• Du har separasjonsangst, og tenker også på hvor redd du er for å bli forlatt
• Du tviler på egen dømmekraft, og syns det er vanskelig å ta beslutninger
• Du ønsker intens kontakt med din signifikante andre (kan også være foreldre eller andre nære relasjoner)
• Alle separasjoner gjør virkelig vondt, korte ferier fra hverandre for eksempel kan føles forferdelig
• Meningen i livet er knyttet opp mot denne personen, du føler deg engstelig om vedkommende ikke er til stede

Når man har en oppfattelse om at man alltid trenger andre for å klare seg, er hjelpeløsheten nær- mer om det i et tidligere innlegg.

Vis følelsene dine

Gjennom denne følelsen av å være avhengig kan man tillate seg selv å bli behandlet dårlig – kuet, mishandlet, og at man godtar en rolle som underordnet. For ikke å risikere og bli forlatt. Dette igjen gir en grobunn for sinne! Det er vondt å føle seg underlegen, og man blir sint på seg selv. Dette blir vendt innover, og fremfor å rope ut og hevde seg – tar denne personen fort en mindre rolle hvor en er taus. Sinnet holdes inne.

Få det ut! Sinne er en viktig drivkraft i livet og kilde til vitalitet. Det vitner om vilje til forandring og bevegelse. Du må ikke undergrave din egen frustrasjon – da kan livsstilen fort bli depressiv.

Motavhengighet

Dette er interessant. En avhengig person kan noen ganger gå inn i den motsatte rollen på utsiden – motavhengig. Vedkommende oppfører seg selvstendig, roper ut sin mening, må stadig markere sin selvstendighet.

Dette er et motangrep på den egentlige følelsen av utilstrekkelighet og inkompetanse. Dette er slitsomt, og disse menneskene er ofte redde for at andre skal oppdage hvor sårbare og usikre de egentlig er. De er redde på innsiden, sterke på utsiden.

Det kommer til å være skummelt å frigjøre seg, men kast deg ut i det! Se hva som skjer

Kom deg ut!

Mange tenger hjelp av profesjonelle for å løse dette, da det ofte sitter dypt og føles umulig å endre. Men du kan gjøre mye selv.

Start med å godta hvorfor du er som du er – husk at det er barnet i deg som er «inkompetent» og «avhengig». Det er ikke deg i dag. Men kanskje deg for 20 år siden.

Finn de tingene i hverdagen du ungår fordi du er redd – oppgaver, avgjørelser, ansvar. List de opp!

Finn utfordringene, endringene, fobiene du har unngått fordi du er redd for hvordan du skal takle de. Skriv de ned

Tving deg selv til å gå løs på utfordringer og situasjoner uten å be om hjelp. Begynn med de lette tingene først og se hvor bra det går.

Når du lykkes i å gjøre noe på egenhånd – ta full ære! Og fortsett til du mestrer oppgaven, ikke gi opp.

Finn avhengighetsmønstre i tidligere forhold – skriv ned hvordan du skal unngå å havne i samme mønster, lag deg noen regler.

Om du er motavhengig, må du akseptere det og be om hjelp. Innse hvorfor du oppfører deg som du gjør, og innrøm det. Folk kommer til å elske det, og ikke minst kjenne seg igjen.

Øv på å uttrykke DINE behov, følelser, ønsker og tanker – si meningen din

 

William Jennings Bryan sa; The way to develop self-confidence is to do the thing you fear and get a record of successful experiences behind you.

Det er bare å sette igang! Du både klarer mer, og er mer verdt enn følelsen av å være avhengig av andre lar deg tro. Husk at denne posisjonen du setter deg i lurer deg, det stemmer ikke, verden er ikke sånn som du tror.

Du kan klare alt! Det er jeg helt sikker på, du må bare øve litt :)

En avtale med døden

While I thought that I was learning how to live, I have been learning how to die
– Leonardo da Vinci

 

Er du redd for å dø? Kanskje så redd at du ikke har noe imot å dø tidlig, ta igjen døden før den kan ta deg? Få det unnagjort?

Vi er i et kjærlighetsforhold med livet. Og vi er redde for å bli avvist. Noen ganger kan man bruke en kjent strategi mange bruker for å unngå å bli såret.. Gå først.

Dødsangst er helt normalt, men ikke la den ta deg steder som gjør at det blir vondere å separeres fra livet enn nødvendig.

Mange pasienter med symptomer på angst har problemer med å akseptere livets alminnelige usikkerhet.

Lære å dø?

Sigmund Freud sa (depressivt nok); The goal of all life is death.

Døden er en bitter realitet som vi må forholde oss til. Å ha et uavklart forhold til det faktum at vi, eller andre skal dø, kan gi næring til katastrofetenkning, dødsangst og unngåelsesatferd.

Jeg kjenner mennesker som lever etter enhver helseregel, de lever sunt og i balanse. Litt alhohol i helgen, ikke-røykere, rutinert trening, nok søvn – de tar vare på seg selv på en måte som tilsier at de kommer til å leve lenge hvis vi ser bort fra ikke-livsstilsrelaterte sykdommer. De lever forsiktig og sunt, og tar få sjanser.

Jeg kjenner mennesker som ikke tar vare på seg selv i det hele tatt. De driver med ekstremsport for å føle at det skjer noe i livet, sover et par timer om natten, lurer hjernen sin med kokain og mdma i helgene, jobber mot seg selv, og sjonglerer med livet. Noen sier de leker med det.

Man kan anta at de i den siste gruppen ikke er så redd for å dø – i motsetning til den første gruppen. Men det er ikke sant. Denne siste gruppen mennesker leker, ja – men syns ikke nødvendigvis det er noe morsomt.

Etter å ha snakket med disse menneskene, er det tydelig at de som ikke tar egen helse så seriøst – er de som er mest redde. Redde for å bli syke, redde for konsekvensene av valgene sine. Redde for å dø. Om du går og frykter døden har du alt tapt. For den kommer, om du vil eller ikke.

Skal vi danse?

Danser vi med døden? Per Fugelli gjør det. Han mener vi må bruke døden som kilde til liv. Memento mori – husk at du skal dø. Jeg tror det kan være viktig å minne seg selv på det – og at det i mange tilfeller kan føre til at vi finner glede i ting vi ellers ikke hadde merket. Men det er en fin grense fra når dødens faktum er en påminnelse om at vi lever – til når den blir truende og årsak til angst. Og da leder det ofte til unngående atferd.

Noen danser, andre unngår. De som stadig må medisinere seg selv med det ene og det andre, om det er lite søvn, høye fjellvegger, mye kokain eller usunne relasjoner, forsøker på den ene siden å leke med døden samtidig som det egentlig er unngåelse de driver med.

Jeg tror angsten har tatt noen av disse menneskene, angsten for livet – forholdet de er redd skal ta slutt. Da hjelper det å sette forholdet på pause litt. Det er lett å pause.. Finnes mange typer medisin som fungerer som en (svært) midlertidig pauseknapp.

Den andre gjengen av disse menneskene er adrenalin-junkies, spenningssøkende – de trenger mer stimuli for å føle glede. De trenger vanligvis ikke narkotika, men får sin rus gjennom jævlig høy fart på motorsykkelen. Det er en fin grense mellom disse to gruppene.

Medisin

Jeg kalte det noe annet i et eldre innlegg; Medisin mot livet, som jeg kalte «Hva er din medisin?». Har nå skjønt at det er medisin mot døden vi søker.

Dette forholdet har med-og motgang som alle andre forhold. Når livet går mot oss, eller står stille, er det noen som danser. Noen få har skjønt greia med å danse i regnet. De andre tar medisinen sin, og håper den fungerer.

De fleste avgjørelser i livet må vi ta under tvil. Uansett hva vi velger kan vi aldri være helt sikre på at vi gjør et valg som fører til lykke. Dette angår valg av samboer, bosted, jobb. Livets usikkerheter er mange, og for noen føles de vanskeligere enn for andre. Når livets usikkerheter oppfattes som problematiske på de fleste områder, kan det føre til angst.

Å virkelig akseptere livets usikkerhet er en god beskyttelse i mange situasjoner, mens det motsatte gjør en svært sårbar for livet.

Avtale

Inngå en avtale med døden da vel?

En fin avtale er jo at døden skal ta deg når det passer. Og at om du er god mot andre og deg selv, så blir kanskje ikke døden så ille. Jeg tror du er klar når tiden er inne. Men at det er opp til deg underveis. Jo mer fornøyd du er med livet, og forholdet deres, desto lettere blir det å si adjø. Om du separer deg uten å ha noe usagt, uten løgner og vonde minner og anger – blir separasjonen langt enklere å slå seg til ro med.

Visse ting går igjen hos mennesker på dødsleiet. De angrer på de samme tingene, og forteller at de skulle ønske de var klar over det tidligere. Her er de tingene vi angrer på når døden kommer:

• Jeg skulle ønske jeg hadde mot til å leve et liv tro mot meg selv, ikke det livet andre forventet
  • Når folk ser tilbake på livet, er det lett å se de drømmene man aldri fulgte. Gjør noe med dette i dag, når du kan!
• Jeg skulle ønske jeg jobbet mindre, og brukte mer tid på familien
  • Alle de mannlige pasientene sa dette, noen kvinnelige – at de skulle brukt med tid på partneren og barna. Valget bør ikke være så vanskelig når du vet dette.
• Jeg skulle ønske jeg hadde mer mot til å uttrykke følelsene mine
  • Mange holder tanker og følelser inne, enten fordi de er redde eller konfliktsky. Om du føler noe – del det! Hva er det verste som kan skje?
• Jeg skulle ønske jeg holdt kontakten med vennene mine
  • De fleste mistet kontakten med gamle venner med alderen, hold på de gode så godt du kan. Å pleie vennskap er uvurderlig.
• Jeg skulle ønske jeg hadde latt meg selv være lykkeligere
  • Mange innser ikke før slutten at lykke er et valg. De fleste innså på slutten at de hadde gått gjennom livet og lengtet etter latter og moro, og at alle bekymringene var helt unødvendig.

Når man ser på disse punktene er det kanskje fint å minne seg selv på at en skal dø. Da tipper jeg det blir lettere å si det man mener, tørre å dele følelser, ta sjanser for å komme nærmere drømmen og se viktigheten av å tilbringe livet med de som betyr noe.

Ikke vær redd. Det hjelper ikke å frykte noe du ikke kan kontrollere – det gjør din tilstand i dag bare verre, og sjansen for at du tar dumme valg større. Blås i å være for sunn, ha det litt gøy! Gi faen i å ruse deg bakfull i flere dager, når disse dagene kunne blitt brukt med de gode menneskene i livet ditt. Finn en balanse.

Fremtiden er like usikker som dødens faktum er sikkert – gjør det beste ut av det her og nå.

Styggen på ryggen?

«Er det rart jeg er redd, styggen på ryggen er han jeg prater med mest»
– OnklP

Jeg er en av de mange innenfor psykologifeltet som beundrer OnklP for hans beskrivelse av angst. Ordet «angst» er enda litt tabu – «Styggen på ryggen» beskriver det perfekt, og er kanskje lettere å forholde seg til. La oss snakke om deg og meg og styggen på ryggen.

HVA ER ANGST?

Angst er en naturlig reaksjon, og i utgangspunktet et sunn respons på noe som kan være farlig. Det er en del av overlevelsesinstinktet vårt. Det er et varselsignal som verner oss mot farer. Angsten varsler også om følelser vi dytter bort, eller ikke vet vi har.

Det er når angsten overtar kontrollen og reaksjonen ikke lenger er hensiktsmessig at den blir et problem.
Når vi opplever frykt uten at det er fare på ferde.

Angst kan oppleves svært forskjellig – alt fra engstelse til panisk katastrofefølelse. Hjertebank, kaldsvette, skjelving, svimmelhet, pustevansker, hetetokter, spiseproblemer og muskelspenninger er kjente symptomer. Men vi reagerer ganske personlig på angst – noen får mageproblemer, andre sover ikke.

Vi opplever angst i ulike situasjoner – men i selve situasjonene beskriver vi ofte de samme indre følelsene; maktesløshet, følelsen av å ikke strekke til, udugelighet eller følelsen av å ikke bli sett.

TYPER ANGST

Det er mange typer angst. Kort om noen av de:
Generalisert angslidelse i psykologien kjennetegnes av bekymring, angst, nervøsitet og anspenthet de fleste dager i minst 6 måneder. Det er en indre uro og en frykt som på sett og vis ikke har noe ansikt. Vi konstruerer skrekkscenarioer vi kan bekymre oss for slik at frykten på sett og vis får et forståelig ansikt.

Fobisk angst er en type assosiert angst. Man blir redd for situasjoner som ligner den opprinnelige situasjonen som utløste angstreaksjonene. For eksempel angst for å være inne / ute / alene / ha folk bak deg / folkemengder / imtimitet / seksuelt samvær.

Angstanfall eller panikkanfall er en avgrenset episode med intens frykt eller ubehag; hjertebank, følelse av å ikke få puste, skjelving, frykt for å dø, besvimelse, forandring i opplevelsen av en situasjon/person o.l.

Sosial fobi er en vedvarende og markert angst for sosiale situasjoner eller situasjoner som innebærer prestasjon. I dette ligger en frykt for å bli vurdert av andre, redd for å ikke være bra nok.

Angst for angst gjør at man unngår situasjoner hvor man er redd for at angst skal inntre. Vi tror ikke vi klarer å mestre en situasjon, og vi lærer det heller ikke fordi vi unngår alle situasjoner som vi tror leder til angst. Denne atferden bygger opp under det vi er redd for; at livet er farlig. Kan lede til generalisert angst.

Separasjonsangst angår hovedsaklig barn, men man kan ta det med seg i voksen alder. Det innebærer frykt for å være alene, og blir redd for at noen skal forlate en. Dette kommer oftest i forbindelse med traume eller tap. Små barn reagerer med å måtte være nær sin sikkerhetsbase, ofte mor, og får panikk om mor ikke er til stede.

ANGSTENS PARADOKS

Å ha angst kan være direkte vondt, derfor er vi opptatt av å holde den på avstand. Dermed kjempes det ofte mot angsten i frykt for å få den.

Vi utvikler angst for angsten selv. Vi kjemper mot oss selv, for den er en del av oss er den ikke?

OnklP gjorde noe svært interessant, og noe jeg liker svært godt – han satt ord på lidelsen. Styggen på ryggen blir omtalt som en person. Vi gir angsten en egen rolle, og han er ikke velkommen. Men han er jævlig irriterende der han sitter og trekker oss ned.

Det vi egentlig gjør når vi setter ord på denne onde fyren som ødelegger for oss, er å distansere oss. Vi sier at angsten ikke er hele meg – men noe vi kan fjerne, gjør vi ikke?

IKKE BEKJEMP FØLELSENE – MEN DISTANSER DEG?
Ulike metoder for å kvitte seg med angst.

Jeg tror det er fint å distansere seg fra dette vi kaller angst, og på den måten skille mellom en selv og han dusten vi ikke trenger. Dette kan være en måte å kvitte seg med angsten på.

Gi angsten et navn, og finn ut hva som kjennetegner han.

Kanskje angsten til OnklP, Styggen på ryggen, representerer usikkerhet, frykt for mennesker, frykt for å ikke klare å komme seg gjennom hverdagen og dårlig selvbilde – at man ikke verdt noe. Det går an å skrive ned dette i en kolonne – og i kolonnen ved siden av skrive ned det motsatte. For eksempel ved siden av «usikkerhet» kan man skrive «selvsikker». Ved «ikke verdt noe» kan det stå «verdifull» osv. Og deretter finne metoder for å komme fra «usikker» til «selvsikker». Dette trenger de fleste hjelp av en terapeut for å få til – så ikke stress om det virker tungt eller umulig å klare det på egen hånd. Bare vit at det er mulig.

Samtidig er det viktig å ikke bekjempe følelsene sine i midten av dette. Når vi bruker masse krefter på å ikke få angst, utvikler vi angst for angsten som nevnt over. Dette vil vi unngå. Ved å distansere oss og gi lidelsen et navn, kan vi muligens lettere utvikle angst for han styggen på ryggen. Han blir kanskje noe som føles sterkere enn oss. Da tar vi i bruk andre metoder – som kan være svært ubehagelig, men som fungerer for mange.

Sett ord på følelsene! Du har hørt det før og tenker kanskje at jeg kan dra til helvete når jeg sier det. Men gjennom språket vinner vi kontroll, oversikt og herredømme over egne reaksjoner. I mangel på et språk som kan formidle dine psykologiske problemer, viser dette seg ofte i kropplige og psykiske symptomer. Se etter de følelsene som virker truende, se innover. Det handler om å håndtere vårt indre liv med innsikt, aksept og selvforståelse.

Det er her psykologen kommer inn i bildet. For det er ikke alltid lett å sette ord på det som skjer med en selv, og dermed ikke lett å løse selv. Men spør deg selv neste gang angsten slår ut; Hvorfor reagerer jeg så kraftig i denne situasjonen? Skriv ned noen stikkord om hva du er redd for. Det i seg selv vil minke rekasjonen din. Sett ord på følelsene, og finn deretter ut når de kommer og hvordan de utspiller deg. Allerede nå har du et overtak.

Du har selv nøkkelen til å bli bedre. En psykolog kan bare hjelpe deg med å ta i bruk verktøyene du allerede besitter.

DU ER IKKE ALENE

Jeg er «hun blide som alltid er sosial og full av energi». Det stemmer veldig ofte. I tillegg jobber jeg med mentaltrening og er snart psykolog.

Men tro meg, jeg har mine mørke sider som alle andre. Jeg kan ikke telle hvor mange ganger jeg har våknet om morgenen, stått opp, snudd på vei til badet, dratt for gardinene, låst døren, krøpet opp i sengen, slått av telefonen og gjort pusteøvelser i håp om å få sove igjen.

Når jeg hadde kjærlighessorg i fjor fikk jeg helt panikk, eller angst som vi kaller det. Jeg hadde dette bildet som bakgrunnsbilde på mobilen, macen og iPaden slik at jeg hadde det lett tilgjengelig:

 

Jeg måtte se på det flere ganger om dagen for å huske å puste. Takk til hun som skrev dette – det fungerte faktisk å bare lese når dagene var tunge. Og nå ser jeg tilbake på den tiden og smiler.

Husk at det er evnen til å føle som skiller det menneskelige fra det umenneskelige – noen mennsker føler veldig mye, og er på den måten kanskje mer utsatt for angst. Det betyr ikke at du er unormal. Jeg tenker at det er lov å tekke for gardinene en gang iblant. Vi er så eksponert i dagens samfunn, og selvom vi velger dette selv tror jeg motreaksjonen til måten vi lever på er litt angst. Jeg tror vi har litt angst alle mann. Men om styggen på ryggen er en sterk jævel som hindrer deg i å ha det bra, da må du gjøre noe med det så fort som mulig. Det er uten tvil mulig å fjerne han for godt :)

Vi snakker om angst på ulike måter. Du kan lære mer her: Angstringen.no, Helsenorge.no .

Vi snakkes :)

Piller mot psykisk sykdom?

Mange opplever ulike grader av angst, depresjoner, panikk eller generell nedstemthet i løpet av livet. Eller en plutselig følelse av mangel på kontroll over ting som skjer. Det kan komme snikende, eller det kan komme som et slag. Uansett kan det bli så ille at man må søke hjelp – men hva slags hjelp kan man få? Hva fungerer egentlig? Er piller redningen?

Psykiske lidelser er svært vanlige. I løpet av et år vil omtrent en tredjedel av den voksne befolkningen tilfredsstille diagnostiske kriterier for minst én psykisk lidelse, mens cirka halvparten vil rammes av en slik lidelse i løpet av livet. De fleste venter en stund i håp om at det går over – hos noen gjør det det, hos andre vil det vedvare. Det er de mildere psykiske lidelsene, som angst og depresjon, som er mest utbredt, og vil ramme rundt en av fire i løpet av livet.

Mennesker med milde psykiske lidelser oppsøker sjelden hjelp, de får bare en sykemelding av legen sin. Legene har også manglende ressurser i forhold til hva de kan gjøre.

Spørsmålet er hva slags medisin man trenger, om man trenger den og i så fall hvordan?

NÅR ALT RASER

En venn av meg fortalte meg sin historie. Hvordan livet hadde gått opp og ned mellom glede og skuffelse – sånn som det er for oss alle fra tid til annen. Alt var tilsynelatende bra, og endelig virket det som alt i livet var på plass, hjem, barn, jobb, kjærlighet, giftemål – og det føltes godt.

Omtrent i samme øyeblikk som bitene falt på plass – falt alt det andre fra hverandre. Angst for å bli syk, angst for å dø, mangel på kontroll – og det slo seg ut fysisk. Vondt for å puste, en følelse av å bli kvalt – hun mistet kontroll på både hode og kropp. Alt raste..

Hun har vært en typisk sterk person hele livet – vært gjennom mye, men klatret opp igjen, og igjen. Hun har vært den som har rådgitt andre. Da hun slapp ned stålveggene og lot seg selv være sårbar for første gang i livet, kom det! Hun ble sykemeldt og var redd for hvor lenge dette skulle vedvare. Det store spørsmålet var- hva skal jeg gjøre? Hva slags behandling? Medisiner?

Det er en jungel av behandlingsmuligheter der ute – og det kan være umulig å vite hvor man skal starte, og hva man skal gjøre. Er det greit å ta pillene man får av psykiateren? Eller er alternativ medisin svaret? Psykolog?

FINN SVARET DITT

Det er overraskende vanskelig å finne ut hva slags behandlingsvei man skal gå. Det første du må gjøre er å teste, rett og slett. Finne ut hva som fungerer for deg. Mange starter hos fastlegen sin, da kan man bli henvist til psykolog hvis man ber om det. Så er man nødt til å finne en psykolog man trives med – alle mennesker er forskjellige, og psykologer er også mennesker.

Samtale med en psykolog redder veldig mange mennesker. Foto: George Doyle/Stockbyte

Kanskje du ikke får den hjelpen du trenger av psykologen? Da kan du bli henvist videre til psykiater som har kapasitet til å gi deg medikamenter dersom det er behov for det.

Eller du kan gå en annen vei – mot alternativ behandling som er en motsats til medisinering. Det er en mengde alternative metoder – de mest populære er tankefeltteknikker, gestalt-terapi, lysterapi, og akupunktur – du kan lese mer om alternative behandlingsmetoder her. Tankefeltteknikker har fått mange gode tilbakemeldinger, og du kan lære mer her.

MEDIKAMENTFRI BEHANDLING

Det jeg, som snart psykolog, syns er flott med alternativ behandling er formålet – å hjelpe mennesker på en naturlig, sunn og bivirkningsfri måte. Målet er å unngå medikamenter. Så vidt det er mulig bør man alltid undersøke mulighetene for en medikamentfri behandling. Psykologi ligger også under denne kategorien.

«Dagens medisin» skriver at åtte av ti psykofarmaka (nervemedisiner mot psykiske lidelser) blir faktisk skrevet ut av fastlegen – altså i steg 1 av en potensiell behandling. Dette er både for tidlig og forhastet. En behandling må tilrettelegges, hos en psykolog tar det flere timer over gjentatte dager. Mennesker med milde psykiske lidelser trenger ikke medisiner – det som ofte skjer er at bivirkningene er verre enn problemet var i utgangspunktet.

Medikamentell behandling av psykiske lidelser lindrer symptomene uten å kurere lidelsen. Medisinene må derfor ofte brukes kontinuerlig i lang tid. Kontinuerlig bruk av medisiner gir økt fare for skadevirkninger og noen av disse kan bli permanente. Visste du for eksempel at langvarig bruk av benzodiazepiner kan forårsake depresjon, angst, panikkanfall, lærevansker, dårlig hukommelse, hodepine, trøtthet og svimmelhet?

Men det er et stort MEN her. I noen tilfeller er medikamenter rett og slett nødvendig. Psykiatriske medisiner kan redde liv.

NÅR BRUKES MEDISINER?

Noen ganger er medikamentell behandling nødvendig. Ved for eksempel sterk angst og dype og kroniske depresjoner som ødelegger livskvalitet og kommer i veien for hverdagsaktiviteter. Hva angår de mest vanlige lidelsene brukes disse medisinene:

• Benzodiazepiner (som Valium, Stesolid og Sobril) brukes i behandling av angst, epilepsi og muskelkramper
• SSRI antidepressiva (Cyprexa, Cipralex, Zoloft) brukes i behandling av depresjon, angst og visse typer kroniske smerter
  

Når det er en kjemisk ubalanse i hjernen som forårsaker for eksempel depresjon hender det medikamenter må til for å gjenopprette hormonbalansen. Hvis en person er suicidal, er det helt naturlig at vedkommende får utskrevet medisiner.

Det er forøvrig mange ting i livet som kan forebygge både angst og depresjoner – både «mindfulness», trening, og det å skrive har vist å ha en direkte positiv effekt på psyken. Det kommer mer om dette.

I mellomtiden, dersom du er en av de som sliter og ikke har funnet din måte å takle det på – oppsøk legen din og be om en psykolog. Det er et fint sted å starte. Du kan også ta en titt på Psykiskhelse.no.

Les også:

• Deprimert? Sikker på det?
• Stresset? Dropp drinken og skriv i stedet!
• Yoga forandrer hjernen