NYC del 1: Aldri mer pirattaxi

Hei folkens,

Jeg har laget en ny tråd som rett og slett handler om å reise. Du tenker kanskje «hva har dette med psykologi å gjøre?» Tenkte det selv, helt til jeg leste det jeg hadde skrevet fra New York turen jeg hadde nylig. Det er mye som skjer i hodet ditt når du reiser alene. Hvertfall i mitt. Jeg bruker tydeligvis mye psykologi uten at jeg tenker over det. I og med at det skranter på psykologi-innleggsfronten når jeg er på tur, kan dette være en litt annerledes substitutt.

Her har du litt av det: NYC del 1

3.jan.15

Pirattaxi

Jeg finner meg selv i skrivende stund i baksetet av en relativt møkkete mørkeblå volvo. Jeg prøvde å memorer skiltene mens sjåføren så fint lastet den overvektige (på vei TIL New York) kofferten min inn i bagasjerommet, men jeg husker bare 5-5. Det var for sent å angre etter han hadde lagt kofferten inn og jeg innså at det ikke var noen taxi jeg skulle inn i. Det er syv seter her. Alle setene er møkkete.. Har en dårlig følelse. Jeg ringer mormor.

…

Jeg lurer på om han kommer til å ta iPaden og telefonen min, for deretter å låse alle dørene.. Eller om han bare kommer til å slå meg ned, eller kjøre helt feil uten at jeg merker det, til et lager hvor de har alle human-trafficking-ofrene sine. Første gang i New York. Alene. Og jeg har vel ikke peiling på veien fra JFK til New York city. Herregud, nå angrer jeg på at jeg så den filmen, «Human trafficking». Sjelden man egentlig har lyst til å se noe som er «basert på virkelige hendelser». Det gjør man bare for å unnskylde at man ser film og spiser potetgull når man vet man heller burde spise selleri og lese bok. Det man ønsker seg er jo illusjoner, drømmer og løgner. Jeg skal herved bare se på totalt urealistiske filmer.

Jeg må sjekke hvor lang tid det tar inn til byen…

42 minutter! wtf. Hvorfor fløy jeg ikke til LaGuardia flyplassen oppi høyre hjørne der..

Shit, jeg skulle aldri kjørt med han her. Han er jo bare en tilfeldig fyr som sa han kunne kjøre meg til byen. Dumt valg Ann Cathrin, dumt valg!
Ok, han ser bak på meg i speilet. Jeg må smile, og late som jeg ringer noen jeg kjenner i byen.. Slå på lydløs. «Hi, It´s me, Ann! I´m on my way to the city now, where should we meet? (kunstpause) .. (kunstlatter).. Okay, I will see you at the hotel in 40 min! Looking forward to seeing you! Bye».

Nå snakket jeg så høyt at han garantert hørte det.

Burde jeg snakke med han..? Minke den sosiale avstanden, så det blir vanskeligere for han å gjøre meg noe.. Sikkert smart. Virk hyggelig, men tøff.

20 minutter senere:

Jeg spurte han om han pleide å gjøre dette, kjøre folk fra flyplassen. Det pleide han, hvertfall i helgene. For å tjene litt ekstra penger. Han har to barn. Snakket en del om livet sitt. Jeg kjente en økende følelse av tillit, helt til han sa på gebrokken amerikansk med nigeriansk aksent; «Nothing is dangerous in New York».

Jeg har fortsatt kartet åpent på telefonen, og følger med på hver eneste avkjørsel – foreløpig kjører vi riktig vei.

Med hjertet i halsen og et snev av skam slipper jeg skuldrene ned når jeg ser hotellet gjennom bilvinduet. Ga fyren the benefit of the doubt, fornøyd med det. Jeg takket han som om han hadde reddet livet mitt og tipset han (Fant ut senere at han hadde lurt meg skikkelig).

15 min senere:

Sjekket nettopp inn på et dritfint hotell med veldig kul gang! Det er 18.etg, mørkt, blått og lukter skikkelig godt. Gjør noe med humøret – deilig å være alene, men på sett og vis bør hoteller som dette være forbeholdt par. Nå skal jeg hvile.

Råd fra denne opplevelsen:

• Mennesker blir veldig påvirket av sosial avstand. Jo større avstand mellom to mennesker, desto lettere er det å påføre den ene skade. Jo nærere den sosiale avstanden føles – desto vanskeligere blir det. Om du føler deg truet som jeg gjorde i bilen – mink sosial avstand ved å bli personlig og få øyekontakt!
• Legg merke til fargene rundt deg! På mitt hotell; Mondrian, var alt i ulike nyanser av blått og lilla. Blått er en beroligende farge, som senker blodtrykk, pust og hjerterytme. Lilla stimulerer hjernen til å ha lyst på mer sex (derav følelsen jeg fikk om at hotellet burde vært forbeholdt par når jeg gikk inn på hotellet), mennesker med lilla vegger på soverommet har mer sex enn de med andre farger.