Hvorfor er vi ikke heroinavhengige?

Jeg lurer på om alt vi har lært om narkotikaavhengighet er feil. Hva om dopet ikke er driveren i avhengighet?

Er det motsatte av avhengighet å være nykter, eller er det menneskelig tilknytning?

Jeg leste en artikkel i Huffington Post på oppfordring fra en venn, en artikkel om avhengighet. Spørsmålet var «hva er årsaken til at mennesker blir fiksert på et stoff eller en atferd helt til de ikke klarer å slutte med det? Og hvordan får vi disse menneskene tilbake til oss?». Jeg diskuterte dette temaet med en venn forrige uke, og hadde egentlig ikke noe klart svar, annet enn fysiologisk avhengighet. Men det er ikke nok. Jeg hadde noen psykologiske teorier såklart, men ingen som gav meg ro nok til å snakke høyt om det. De sosiologiske teoriene står mye sterkere. Og endelig leser jeg en artikkel som kunne vært skrevet av meg.

Hvorfor blir vi avhengig, og hvorfor slutter vi ikke? spør vi. Uten å få svar. Jeg vil heller snu spørsmålet: Hvorfor er vi ikke heroinavhengige?

Eksperimentet

De fleste kjenner til rotte-eksperimentet hvor en rotte er alene i et bur, med to flasker, en med vann, en med heroin/kokain. I hvert eksperiment ble rotten hektet på vannet med dop i, og fortsatte å drikke det til den døde. Lærdommen:

«Only one drug is so addictive, nine out of ten laboratory rats will use it. And use it. And use it. Until dead. It’s called cocaine. And it can do the same thing to you.»

Professor og psykolog Bruce Alexander mente at dette ikke kunne generaliseres – rotten var alene og hadde ikke noe annet å gjøre enn å dope seg. Han gjenskapte eksperimentet, bare at han lagde en rottepark hvor det var flere rotter sammen, i en stor park med leketøy og god rottemat. Alle rottene testet begge vannflaskene – men de likte ikke dopvannet. Bare en liten del av dopvannet ble drukket, og ingen av rottene døde.

De som var alene og ensomme ble misbrukere, de som hadde et liv preget av sunn tilknytning ble ikke det.

Som forfatteren av artikkelen jeg leste påpeker; vi har et eksempel med mennesker! Det heter Vietnam krigen. En rekke soldater ble heroinavhengige, «heroin har blitt like vanlig som tyggegummi» meldte Time magazine. 95% av de avhengige soldatene som vendte hjem, sluttet når de var hjemme igjen. De bare sluttet. Skiftet fra det skremmende fangenskapet de opplevde å være i, til mer harmoniske fredfulle omgivelser ledet til at de ikke lenger hadde lyst på heroin.

Svært syke pasienter på sykehus med store smerter får den medisinske formen for heroin over lenger tid. Så lang tid at kroppen blir avhengig. Basert på dagens teori om avhengighet burde disse menneskene stikke rett på gata og kjøpe seg heroin når de er hjemme fra sykehuset. Men de gjør ikke det. De drar hjem til familien og jobben sin. Til tross for måneder med dop. Uaffektert.

Bruce Alexander gjenskapte rotteeksperimentet igjen, ved å gjøre en rotte avhengig av dop, for deretter å plassere den avhengige rotten i rotteparken. Rotten sluttet – selvom dopet var tilgjengelig. Samme som soldatene i Vietnamkrigen opplevde.

Jeg har sett flere enn 50 ganger at mennesker som har et støtteapparat fortsetter å ruse seg på medisinen sin. Det er definitivt en fysiologisk avhengighet her som ikke skal overses. Men dette andre aspektet, dette menneskelige, oversette aspektet – skal ikke undervurderes. Og det er det jeg snakker om i dag.

Mennesket

Gate-narkomane er som rottene i det første eksperimentet – isolert og alene, uten et fristed. Pasienten på sykehuset er som rottene i det andre buret. De kommer tilbake til et liv omringet av menneskene de elsker. Dopet er det samme, miljøet er ulikt.

Så hvorfor blir da mennesker med familie, en mor, en far, narkomane?

Har du noengang tenkt på at de avhengige menneskene her hjemme, mange med gode utgangspunkt, også er fanget og redde? De er fanget inne i seg selv. Det verste fengselet. Bruce Alexander sier at avhengighet er tilpasning – det er ikke deg, det er buret ditt. Jeg mener at buret kan være deg selv.

Alt tyder på at ved å ta alle ressursene vi bruker på å arrestere og inkarserere narkomane i dag, og heller benytte de til å få menneskene tilbake til samfunnet gjennom tilknytning til andre og ikke minst seg selv – deres egne følelser, vil utgjøre en stor, stor forskjell.

Portugal

Portugal er et eksempel på et land som tok drastiske endringer i krigen mot narkotika. De sluttet å krige.

En studie British journal of criminology viste til fant at siden avkriminaliseringen av dop i Portugal, hadde avhengighet minket drastisk, og injisert narkotika hadde gått ned med 50%. Femti prosent.

Dette har vi såvidt vært innom i politikken, gang på gang kommer temaet opp, men vi er redde. Redde for at dette skal føre til en økning av narkotikaavhengige mennesker, redde for at folk skal ta overdose på statens regning. Og ikke faen om noen vil stå bak det, dersom det skulle skje. Gjett hva, det skjer allerede! I aller høyeste grad. Det er ingenting å frykte annet enn «krigen mot narkotika» som, om vi fortsetter i samme spor som vi har gjort de siste tiårene, aldri kommer til å ende. Det er på tide med noe nytt, og det er på tide at folk får opp øynene for hva som skjer med menneskene bak avhengigheten. Om vi kan ha et mikro, fremfor et makro-blikk på problemet, blir det hele så mye lettere å forstå. Vi må ned på bakkenivå.

En ting er at dette vil utgjøre en stor forskjell i livene til de narkomane, en annen ting er at det er relevant for oss, for måten vi tenker på. Mennesker er tilknytningsvesen – vi trenger andre mennesker. Vi trenger bånd og kjærlighet og tilhørelse.

E.M Foster sa «Only connect». Men vi har skapt, og lever i et samfunn og en kultur som minker tilknytning, eller tilbyr den parodiske versjonen av tilknytning gjennom internett. Hvis vi ikke kan knytte oss til hverandre, finner vi noe annet – hva som helst annet, å knytte oss til.

Økning av avhengighet er et symptom på en mer dyptgående sykdom i måten vi lever på. Når la du sist merke til menneskene rundt deg?

Forfatter George Monbiot har kalt dette «the age of loneliness».

Mening med livet

Hva skal vi gjøre så?

Det må finnes en mening for alle som våkner opp for at de skal ha lyst til å våkne hver dag. Den meningen kan være jobb, familie, venner, et spesifikt mål. Først og fremst må folk ut i jobb. De må oppleve at noen forventer noe av de, at de har et sted å møte opp. Så må folk føle en tilknytning, et bånd til andre, klinisk hjelp hvor de får mulighet til å snakke til noen som lytter, etter flere år med traumer og bind for både øyne og munn gjennom heroinavhengigheten. De trenger kjærlighet. De trenger å bli sett.

Jeg kunne byttet ut «de» med «jeg» gjennom hele denne artikkelen. Oss.

Jeg har elsket avhengige mennesker og gjør det enda. Det er ekstremt smertefulllt. Å elske min egen mor var smertefullt. Å elske min egen tante er smertefullt. Jeg er oppvokst med heroin-avhengige omsorgsgivere. Jeg har sett innsiden og utsiden, det harde og det myke, det vonde og det fine. Jeg har studert psykologi på grunn av mamma, for allerede som 12-åring skjønte jeg at dette ikke bare handler om den intense fysiologiske avhengigheten. Det er på tide at flere skjønner det.

Folk sier at man må kjøre hardt mot hardt – enten skjerper du deg eller så er du ute. Det er ekstremt kaldt, og feil – det vil være å kjøre hardt mot svakt. Og det vil ikke være å hjelpe den avhengige. Jeg klarte aldri gjennomføre «tough love» regimet med noen av de avhengige jeg har elsket. Det er det som er logikken i krigen mot narkotika, og hvordan fungerer det syns du? I likhet med forfatteren av artikkelen, bestemte jeg meg for å elske disse menneskene ubetinget. Om de klarer å slutte, om de ikke klarer å slutte.

Så, hvorfor er vi ikke heroinavhengige? Fordi vi har mulighet til å føle tilhørlighet, fordi vi ikke er fanget i et bur hvor mulighetene oppleves som svært få, fordi vi har kjærlighet til oss selv og andre, fordi vi lever i et felleskap med forventninger og fordi noen trenger oss.

Vi er svært heldige.

Jeg siterer Johann Hari, forfatter av «Chasing the scream: the first and last days of the war on drugs»:

«When I returned from my long journey, I looked at my ex-boyfriend, in withdrawal, trembling on my spare bed, and I thought about him differently. For a century now, we have been singing war songs about addicts. It occurred to me as I wiped his brow, we should have been singing love songs to them all along»

Ulovlige fristelser

Vil du ha noe du ikke kan få? Vel, du er ikke den eneste..

«There is a charm about the forbidden that makes it unspeakably desirable»
– Mark Twain

Vi mennesker har en del til felles, en av disse tingene er at det vi ikke kan få – det vil vi ha, intenst! Det tiltrekker oss ytterligere når det er «ulovlig». Hvorfor i alle dager er det sånn?

La oss være ærlige, når du er på slankern og bare skal spise sjokolade på lørdag, hva skjer søndag til fredag? Gjett om du tenker på den sjokoladen! Noen ganger blir den sjokoladen så attraktiv at du til og med jukser og MÅ spise bare litt. Eller når du ikke KAN ta en røyk, fordi du har sluttet. Når du ikke kan, kommer du antakeligvis til å gjøre det fordet. 

Jeg dømmer deg ikke. Det er en årsak til dette, og du er på ingen måte den eneste. Adam og Eva spiste eplet, gjorde de ikke?

DEN FORBUDTE PERSON

Forbudt frukt kan være så mangt, men vi ser det ofte i sammenheng med usunn mat, alkohol, narkotika, onanering, sex.. Når vi kaller det «forbudt» blir det umiddelbart mer attraktivt. Hva med når mennesker er forbudt?

Dersom du møter en person som du umiddelbart blir interessert i, og dere møtes et par ganger, før vedkommende plutselig slutter å gi av seg selv – eller fatte interesse for deg, blir du ikke mer interessert? Når du er betatt av en du ikke kan få blir antakeligvis interessen langt mer intens, og du vet til slutt ikke hva du skal gjøre uten vedkommende. Noe som er litt rart i seg selv i og med at dere nesten ikke kjenner hverandre.

Noen ganger møter du også din fremtidige elsker som du faktisk kan ende opp å være sammen med, men ofte i disse situasjonene er årsaken til at du blir ekstra gira fordi du ikke kan få vedkommende.

FRISTELSER

Mennesker er fra naturens side svake for fristelser. Bevisene har du rundt deg! Selv har jeg det på stuebordet foran meg i form av sjokolade og nikotin, og inne i meg i form av begjær.

Et enkelt eksempel er utroskap. Det ligger i naturen vår å se etter «bedre alternativer», dette er en trussel mot monogame forhold. Måten vi løser det på i forhold er at vi ikke forholder oss til de andre alternativene – vi har ikke lov til å ha lyst på andre mennesker, vi har ikke lov til å ha sex med andre, så enkelt er det.. Eller?

THE FORBIDDEN FRUIT HYPOTHESIS

Nyere forskning viser at hvis omstendighetene eller situasjonen implisitt begrenser en persons oppmerksomhet ovenfor et mer attraktivt alternativ, blir det alternativet plutselig «forbuden frukt». Og dermed mye mer attraktivt. Selv når begrensningen er ubevisst skjer dette.

Forskerne kaller det «the forbidden fruit hypothesis», basert på funnene som viser at dersom noe er ulovlig/ ikke oppnåelig blir det mer ønskelig. Det er noe i menneskets natur som gjør at vi vil ha det vi ikke kan få.

Hypotesen stemmer overens med en annen psykologisk teori kalt «the ironic process model», som foreslår at å undertrykke tanker om visse ting leder til at disse tingene blir enda mer ønskelig. Jo mer vi forsøker å ikke tenke på noe, desto mer tenker vi på det!

FRISTELSENS PARADOKS

Fristelse, om det er sjokolade, alkohol eller mennesker, er et paradoks. Jo mer tilgjengelige fristelsene er, jo lettere er det å falle for de? Det er det vi tror. Men basert på «forbidden fruit»-teorien, stemmer ikke dette nødvendigvis. Det viser seg at jo mer ulovlig – desto mer fristende, og vi vet alle at vi er svake for fristelser. Så hva med å ha fristelsene i umiddelbar nærhet i steden?

Vi mennesker setter pris på ting som er sjeldne, verdifulle – og bryr oss mindre om det som er vanlig, kjedelig og lett tilgjengelig. Noen studier viser at når folk har de fristende alternativene tilgjengelige som fritt valg i tillegg til de mindre fristende og kjedelige alternativene – klarte deltakerne å motstå fristelsen.

Vi beskytter oss selv mot disse fristelsene så lenge vi kan – så lenge fristelsene ikke blir oppfattet som forbudt. Vi er mer resistente enn vi tror når vi har fristelsene tilgjengelige. Vi devaluerer det som er mest tilgjengelig.

Altså bør kanskje alkoholikere ha sprit i skapet likevel.

Prøv å ha dine forbudte frukter i nærheten, se om du fortsatt vil ha det like mye. Om du vil det, er det for mye verdt til å frastå :)

Jeg har en spilleliste til ethvert humør. Her er listen «Lust» med det jeg kaller sexy musikk:

En rekke studier beviser dette, studiene er for komplekse til å gjengi på denne begrensede plassen. Dersom du vil lese mer om det ´, se boken nevnt under.

Kilde: DeWall, CN, Maner, JK, Deckman, T, & Rouby, DA. (2011). Forbidden fruit: Inattention to attractive alternatives provokes implicit relationship reactance. Journal of Personality and Social Psychology, 100(4), 621-629.