Dødelig kjærlighetssorg

The loneliest moment in someone´s life is when they are watching their whole world fall apart, and all they can do is stare blankly.
– F. Scott Fitzgerald

 

Hjertesorg har vært, og er, en av de sterkeste drivkreftene til musikk, poesi og kunst. Som Fitzgeralds mange kjente sitater om sorg, John Keats Ode to a Nightingale og tusenvis av kjærlighetslåter. Alle som har levd noen år har kjent det. Smerten. Nå viser det seg at denne smerten kan være det vi alle har følt men ikke trodd – dødelig.

Broken heart syndrome. Takotsubo. Dødelig hjertesorg. Jeg visste det!

Legene syntes det lød som en spøk når de hørte om det, men synet på det dramatiske syndromet har endret seg. Takotsubo er blitt akseptert som en tilstand.

Symptomene på Broken heart syndrome er så like symptomene på hjerteinfarkt at erfarne leger sliter med å skille de to. Forskjellen er at det ikke er noen blokkeringer i hjertets arterier ved BHS. Men før man sjekker for blokkeringer antas det at pasienten lider av hjerteinfarkt. Symptomene er smerter i brystet og pusteproblemer.

Traumer

Broken heart syndrome er en hjertelidelse som er et resultat av svært stressende situasjoner, som når man mister en man elsker. Brå og traumatiske opplevelser som sorg og stress kan føre til at hjertets pumpefunksjon forstyrres.

Forskning.no gir oss et eksempel;
En 46 år gammel kvinne uten noen tidligere sykdomshistorie legges inn på Universitetssykehuset i Nord-Norge med akutte brystsmerter. Hun er tungpusten og kvalm, har høyt blodtrykk og rask puls. EKG og blodprøver viser sannsynlig hjerteinfarkt og diagnosen stilles deretter. Men røntgenkontrast og ultralyd av hjertet viser noe annet. For venstre hjertekammer, hjertets største pumpestasjon, har svulmet opp og inntatt en krukkelignende form.

Japanerne kalte syndromet Takotsubo nettopp på grunn av den krukkelignende formen. Lidelsen var først omtalt i et japansk tidsskrift i 1990, men har antakeligvis vært der så lenge mennesker har eksistert.

Det viste seg at den 46 år gamle kvinnen nylig hadde blitt forlatt av mannen for en annen kvinne. Sjokket og sorgen ble så stor at hun ble rammet av Takotsubo. Dette er ordene til hjerteforsker og professor Maja-Lisa Løchen ved UiT.

Det som skjer er at stresshormoner bombarderer hjertet og påvirker det til å ikke pumpe, og det kan ende med alvorlig hjertesvikt. Det forekommer en midlertidig endring i hjertets pumpefunksjon. Det pasientene har til felles er at de nylig har gått gjennom perioder med sorg, sjokk eller kraftig stress – ofte forbundet med kjærlighetssorg.

Det er dødelig, men heldigvis sjeldent. De som kommer gjennom det blir tilsynelatende friske igjen etter bare en uke.

Kvinner mest utsatt

Det rammer nesten bare kvinner. Hele 95 prosent av tilfellene er kvinner. Hvorfor kvinner er så overrepresentert vet vi ikke. Det er naturlig å anta at kjønnshormoner har en betydning for utvikling av Takotsubo, men dette er bare spekulasjoner.

Sett gjennom mitt biologisk psykologiske blikk trekkes jeg mot å tenke at dette kan ha med kvinners utskillelse av hormoner som Oxytocin og liknende tilknytningsprosesser å gjøre.  Det er relativt store forskjeller på menns og kvinners biologiske responser og kroppslige reaksjoner, ikke minst hva angår stress og egen bevisstgjøring omrking stressets påvirkning.

Her kan du høre på en knippe kjærlighetslåter, legg merke til hvor mange knuste hjerter som ligger bak sangtekstene.

Hva betyr det å elske?

To love without knowing how to love wounds the person we love
– Thich Nhat Hanh

Noen ganger føler vi oss tomme. Det er et vakum, en stor mangel av noe. Vi vet ikke hva eller hvorfor, men følelsen av tomhet er sterk. Vi håper på å finne noe som gjør oss mindre tomme. En tørst etter å bli elsket, og å elske. Vi lider. Det er naturlig. Fordi vi føler oss tomme, leter vi etter noe å fylle tomrommet med. Et objekt. Noen ganger har vi ikke hatt tid til å forstå oss selv før vi finner det vi elsker – objektet. Men vi har funnet noe som fyller litt, noe å elske som elsker tilbake. Når vi finner ut at den vi elsker ikke kan oppfylle håpene og forventningene, går vi tilbake til å føle oss tomme. I alle finner vi denne kontinuerlige lysten og forventningen, vi vil finne noe men vet ikke hva. Et eller annet sted der inne venter vi på at det skal bli bedre. Det er derfor du sjekker meldingsboksen din flere ganger om dagen.

Vi har definert det før, gjennom psykologi, populærkultur, hjemme i stua, medisinsk og ikke minst filosofisk. Samtidig vet alle som har elsket, eller forsøkt å elske, at kjærlighet oppleves som et mysterie. Kanskje til og med som det største mysteriet i livet.

Den buddhistiske læremesteren og fredsaktivisten Thich Nhat Hanh utforsker dette i boken How to Love, hans vakre samling av vise innsikter om det mest komplekse og deilige menneskelige potensiale. Evnen til å elske. Jeg har absolutt latt meg fascinere og kanskje til og med lære. Kanskje. En eller annen gang. Det viser seg at evnen til å elske ubetinget er enklere sagt enn gjort.

Som det sies så vakkert i artikkelen jeg leste i Brainpickings.org:
For å være i stand til å lære av Nhat Hanh, må du gjøre ditt ypperste for å ikke falle for den vestlige patologiske kynismen, nemlig vår feilaktige tendens til å beskytte oss selv ved å avvise alt som er ekte, seriøst og sant som noe enkelt og naivt.

Forståelse er kjærlighet

Nhat Hanh mener forståelse er det andre navnet på kjærlighet: To love another means to fully understand his or her suffering.
Ordet «suffering» i buddhismen refererer ikke til lidelse som vi ser det, men til enhver form for misnøye og smerte, om det er fysisk, psykologisk- eller spirituelt. Lidelse er en naturlig del av å leve. Han mener altså at å elske en annen betyr å fullstendig forstå vedkommendes lidelse. Forståelse er jo det alle trenger, det gir mening. Men er det enkelt? Klarer vi egentlig å forstå andre menneskers smerte?

Vanemessig har vi en tendens til å bli fanget av det vi fikserer oss på – vi henger oss opp i små ting som hindrer oss i å få en helhetlig forståelse. Hjertene våre er små. Og når vi fikserer kjærligheten ned til en person, et hjerte, en tanke, begrenser vi evnen til medfølelse og til å forstå. Vi ender opp med å ikke akseptere andre som de er, vi begynner å kreve at de skal forandre seg for å passe inn i dette bildet av kjærlighet som er blitt begrenset.

La hjertet vokse

Vi må la vårt eget hjerte gro, vokse. Første steg er i følge Nhat Hanh å forsøke å forstå vår egen lidelse. Han sier i boken:

When we feed and support our own happiness, we are nourishing our ability to love. That’s why to love means to learn the art of nourishing our happiness. Understanding someone’s suffering is the best gift you can give another person. Understanding is love’s other name. If you don’t understand, you can’t love.

Vår forståelse av kjærlighet og andre formes tidlig. Om våre foreldre ikke elsket og forstod hverandre, hvordan kan vi vite hvordan kjærlighet ser ut? Man må regne med å feile litt på veien. De fleste har kanskje ikke kommet dit at de har elsket en annen. Men det er ifølge Nhat Hanh aldri for sent.

Det er stor forskjell på forelskelse og kjærlighet. Vi blir ofte forelsket i andre, ikke fordi vi elsker og forstår de, men for å distansere oss fra vår egen lidelse. Først når vi lærer å elske og forstå oss selv, og evner å ha dyp medfølelse med den vi er, kan vi elske og forstå en annen person.

Fire elementer

Ekte, sannferdig kjærlighet har røtter i fire elementer (som jeg ramser opp på engelsk da det gir mest mening slik); loving kindness, compassion, joy og equanimity. Det siste ordet er et av mine favoritter; sinnsro, eller «inclusiveness». De to går hånd i hånd.

«Loving kindness» er å være kapabel til å tilby glede. Å være noen andres solskinn. Men du kan ikke tilby glede uten å ha det selv. Du må akseptere og elske deg selv først. Først når du har egne øyeblikk med glede og ro kan du gi det samme til en annen.

If you have enough understanding and love, then every moment – whether its spent making breakfast, driving the car, watering the garden or doing anything else in your day – can be a moment of joy.

I et ekte og dypt forhold, er din lidelse hennes lidelse. Din forståelse av hans lidelse hjelper han å lide mindre. Det er ingen separasjon eller diskriminering.  Om man oppnår dette følger de naturlige elementene av tillit og respekt. Kjærlighet uten tillit er ikke fullstendig kjærlighet. Men igjen, du må stole på og respektere deg selv først.

Nhat Hanh sier det så vakkert:

Trust that you have a good and compassionate nature. You are part of the universe; you are made of stars. When you look at your loved one, you see that he is also made of stars and carries eternity inside (…). True love cannot be without trust and respect for oneself and for the other person.

Å stole på er en utfordring for mange. Det er lett å lese denne teksten og tenke at man vil huske at man er en stjerne og han er en stjerne og man er sammen om alt. Men vi vet godt at så romantisk og enkelt er det ikke. Men det kan føles sånn.

Så, begynn med å lytte.

Vi har blitt immune mot å lytte – alle lytter. Psykologer, besteforeldre, venner. Vi har glemt hvor lite selvsagt det egentlig er. For å forstå, må vi lytte. Ikke bare høre.

Deretter, prøv å se på helheten når du elsker noen, det som er mellom. «JEG elsker deg». Fokuset er på den som elsker. «Jeg» er så sårbart. «Jeg» gjør handlingen «å elske».  Vi tror vi har et selv, og fokuserer alt for mye på dette. Vi har ikke et individuelt, separat selv. Vi er laget av så mye. Nhat Hanh forklarer det igjen mer fantastisk enn jeg noen gang kan:

A flower is made only of non-flower elements, such as chlorophyll, sunlight and water. If we were to remove all the non-flower elements from the flower, there would be no flower left. A flower cannot be by herself alone.  A flower can only inter-be with all of us. Humans are like this too.

Jeg er kun laget av ikke-meg elementer, som jorden, solen og arv. Jeg lå i sengen ved siden av en svært vakker person som minnet meg på dette. Han sa noe som «Hva er huden laget av?» Vi tenkte litt på det, og han konkluderte med; «Den er bare laget av hud».

Vi kan lære mye av synet til den buddhistiske læremesteren. Målet er enkelt og greit mindre lidelse. Han mener avslutningsvis (selvom dette er et utømmelig tema) at om vi kan se naturen av å leve sammen, interbeing, – som ett, dele glede og lidelse, og forstå at hans eller hennes lidelse er din og omvendt, så kan du se ting annerledes og forstå annerledes. Og at dette i seg selv avlaster lidelse.

Men da lurer jeg på, er mangel på lidelse kjærlighet? Eller er det det faktum at vi deler lidelsen?

Sjekk ut Brainpickings her.

Å velge mishandling

Vi har alle hørt om, kjenner, eller er selv den personen som er i et usunt kjærlighetsforhold og blir der.

Hvorfor i alle dager er det slik at noen mennesker forblir i vonde situasjoner? I et kjærlighetsforhold hvor de blir slått, eller i andre smertefulle relasjoner..

Hvorfor kommer de seg ikke ut selvom de har muligheten?

 

Mishandling

Et kjent eksempel er kvinner som blir i forhold med en mann som mishandler psykisk eller fysisk. Ofte gifter de seg, selv etter han har begynt å slå. Vips så har det gått 10 år i et forhold hvor den ene parten har mistet seg selv fullstendig, og lever i frykt, skam, og fra tid til annen må bortforklare blåmerker. De fleste blir der helt til mannen dør, (med fare for å generalisere) noe disse mennene ofte gjør tidligere enn andre.

Vi er i Norge. Et fritt sosialdemokratisk land, hvor vi kan forlate et forhold og ekteskap om vi vil, når vi vil. Allikevel er det mange mennesker som lever i farlige og usunne forhold, selvom de kan gå. Utenfra virker det helt tullete – det er lett å si at disse menneskene må gå, at man er dum om man forblir i et sånt forhold. For man har et valg, har man ikke?

Om en dame eller mann forblir i et destruktivt forhold over tid, er det ikke fordi de er dumme – det er mange psykologiske årsaker til dette.
I dag skal jeg snakke om en av årsakene: Lært hjelpeløshet.

Effekten av lært hjelpeløshet er mye større enn hva man skulle tro.

Studie av hjelpeløshet

I 1967 undersøkte psykologen Martin Seligman nettopp dette. Dessverre på en uetisk måte med hunder som objekt. Men studien har funn som er høyaktuelle den dag i dag. To grupper hunder ble gitt lett elektrisk sjokk – den ene gruppen fikk mulighet til å løpe fra første stund, den andre gruppen fikk ikke denne muligheten før en uke senere. Gruppen som kunne gå, viste normal unngåelsesatferd og flyktet fra situasjonen. Den andre gruppen hadde ikke noe valg før en uke senere – og viste da en annen oppførsel. Selv når de fikk sjans til å lett løpe avsted, gjorde de ikke det – hundene forble i boksen som gav de elektriske sjokk.

Hundene hadde lært seg at de var hjelpeløse i løpet av den første uken. Den første situasjonen, hvor de ikke kunne rømme, var ukontrollerbar.
I en ukontrollerbar situasjon lærer man fort at oppførsel og konsekvenser er uavhengige av hverandre – at det man gjør ikke fører noe sted.

Lært hjelpeløshet

Teorien om lært hjelpeløshet bygger på Seligmans funn. Når en lærer gjennom ulike situasjoner at ens egne handlinger i liten eller ingen grad har betydning for hvordan man skal oppnå eget velvære, og alle forsøk på å endre sin situasjon mislykkes – lærer man at man er hjelpeløs.

Hjelpeløs i forhold til egen lykke. Barn som opplever dette (at egne handlinger ikke har noe å si for hvordan de har det) gjennom foreldres reaksjoner og holdninger, kan i voksen alder forbli passive i situasjoner hvor noe kan gjøres, og reagere med depressive symptomer fremfor å agere.

Man føler seg maktesløs til å endre sin situasjon til det bedre.

I praksis

Med en gang vi tror på at vi ikke har noe kontroll over hva som skjer med oss, er det vanskelig å tro vi noen gang skal få kontroll igjen. Det som skjer spesielt kvinner som er i et forhold hvor de blir mishandlet er at de blir passive og underdanige. Hun forstår ikke at hun har rett til å ikke bli mishandlet. Hun begynner å akseptere at sånn er det bare.

Hvert forsøk på å komme seg ut, eller ta igjen har antakeligvis bare ledet til enda verre situasjoner. Etterhvert kan følelsen av at det egentlig er hennes skyld komme. Hjernen prøver å lære oss noe her – men det slår ut feil.

Ved vold har du ofte en voldelig episode, etterfulgt av en kjærlig episode. Noe som er svært frustrerende å stå i. En ting er volden, men når partneren angrer og snur til å bli overdrevent kjærlig – oppfattes dette som betryggende og samtidig unaturlig og nesten ekkelt. Den som blir mishandlet begynner å tilpasse seg for å oppleve mer av de kjærlige episodene og færre av de vonde. De gode tingene kan oppfattes av hjernen som belønning. Man begynner ofte å gå på tåhev, og forsøke å unngå å være «skyld i» at en voldelig episode skal oppstå igjen.

HVORDAN HJELPE?

Det er vondt å se en venn oppleve dette, men ikke kunne gjøre noe med det.

Skam er en stor del av å forbli i et slikt forhold. Når noen fra utsiden begynner å stille spørsmål om hvorfor vedkommende ikke er tilstede lenger, eller hva som egentlig skjer, lyver den som er i forholdet og unnskylder partneren. Man skammer seg. Venner av mennesker som blir mishandlet må for all del ikke presse ved å si ting som «Hvis du ikke forlater han nå, kan du glemme å komme til meg når noe skjer igjen».

Den som blir mishandlet føler feilaktig at de ikke har noe annet valg enn å bli. Når venner presser (med gode intensjoner) om at han eller hun må gå, må skjerpe seg, må skjønne at det er feil, fører dette ofte bare til mer skam, mer isolering og flere løgner. Din jobb som venn er å gjøre alt du kan for å hjelpe. Men vær tålmodig.

Støtt vennen din, si at du forstår at det er vanskelig. At han eller hun kan snakke med deg. At du ikke dømmer, men at du er bekymret. Prøv å vis vedkommende hvor verdifull han eller hun er – med nok støtte kan vedkommende sakte men sikkert komme seg unna mishandleren. Å oppsøke en psykolog er i mange tilfeller helt nødvendig for å komme seg videre. Husk at vedkommende har mistet seg selv.

Er det livstruende mishandling – ring politiet, uansett.

Avhengig?

Med en følelse av hjelpeløshet følger en oppfattelse om at man alltid trenger andre for å klare seg. I tillegg kan man utvikle en avhengighet ovenfor partneren, uavhengig av hvor ødeleggende partneren er. Deretter følger en frykt for å bli forlatt av denne personen som du tror du trenger, fordi du selv ikke er istand til å endre situasjonen. Det er ikke bare, bare å komme seg ut av et destruktivt forhold – uansett hvor farlig det er å bli der.

Men noen mennesker er mer tilbøyelige for å bli hjelpeløse, og noen grep kan man ta. Mer om dette i neste innlegg.

Føler du deg noen ganger avhengige av andre mennesker, spesielt partneren din? Kanskje også en følelse av at du ikke har din egen identitet, men at den er smeltet sammen med en annen? I såfall bør du lese neste innlegg, som handler om hvordan du kan bryte ut av en avhengighet og styrke deg selv.

Å miste noen for alltid

The life of the dead is placed in the memory of the living
– Marcus T. Cicero

Nå skal jeg gå langt ut av komfortsonen. Jeg har vært ute av den hundrevis av ganger, men for meg er dette den vanskeligste. Dette kommer fra hjertet, uten psykologifaget i bakhodet. For en god sak.

I løpet av de siste månedene har flere kjære venner mistet noen de stod svært nære. En god venn mistet sin storesøster og bestevenn, to gode barndomsvenner mistet moren sin, en annen kompis mistet også moren sin, en venninne mistet faren sin, og en bekjent mistet kjæresten sin, en bloggleser mistet konen sin. Alle til døden. Dette er til dere.

De dere har mistet er mistet for godt, nå lever de bare i minnene deres, og jeg er så lei for det.

For alltid

Det er noe svært skremmende med «for alltid». Uansett om vi snakker om jobb, ekteskap, sykdom, hverdag, sorg, død. Dersom noe skal vare «for alltid» blir vi litt redde. Vi har ikke konsept om «for alltid». Når en skal gifte seg kaller vi det «kalde føtter». Når det er sykdom kaller vi det «kronisk».

Alt som er for alltid er skummelt.

Nå er du i en situasjon hvor den du har mistet er borte for alltid. Det eneste du kan gjøre er å holde ut. Å holde ut for alltid.

De kommer aldri tilbake. Det er absolutt ingenting du kan gjøre for å få de tilbake. Du er hjelpesløs. Men du kan få deg selv tilbake.

Hvor er de?

Shakespeare sa Alt går over når vi dør.

Noen tror de som plutselig blir borte er i himmelen, noen trøster seg med at de kan hvile (til og med Shakespeare), noen mener de ikke er helt borte, andre trøster seg ikke med noe som helst. Alt er ok å tro på. Mamma døde i 2003. Jeg skrev et brev til mamma, som ble lagt sammen med henne i kisten. Der stod det blant annet:

Dypt inne i mørket mellom stjernene, midt i den ytterste ensomhet, vil hjertene våre alltid være sammen.

Jeg tror enda at mamma ikke er helt borte. At hun er her når jeg trenger henne. Logikeren i meg forstår at hun er borte for alltid. Romantikeren i meg lengter etter en annen forklaring.

Vi reagerer så ulikt når vi opplever sjokket av et dødsfall. Selv når det ikke er et sjokk i seg selv, dersom vedkommende har vært syk lenge for eksempel – er det et sjokk når noen forlater oss for godt.

Det er lov å reagere ulikt. Det er lov å bli sint, lei seg, å snakke, å holde det inne.. Selv er jeg en gråter. Jeg knekker sammen – spesielt av andres sorg. Jeg gråter akkurat nå, når jeg skriver dette. Fordi jeg tenker på dere som nylig har mistet noen som var så viktig, som fortsatt er viktig. Jeg vet hvor vondt det gjør, og på hvor mange rare steder.

Jeg forsøkte å beskrive dette i boken jeg skriver, jeg vet ikke om dere kan kjenne dere igjen, men her kommer et lite utdrag:

..Smerten du føler når en person som er så nær plutselig ikke kan være nær i det hele tatt er uforklarlig. Når den eneste livet ditt handler om, ditt livs største kjærlighet, det absolutt viktigste og det eneste som gir mening blir revet fra deg. Det er som om noen tar tak innvollene dine og river de ut, sakte. Smerten stopper ikke. Det gjør vondt på steder du ikke visste fantes. Alt er knust. Så går du rundt resten av livet uten hjerte – med bare et tomrom som du febrilsk forsøker å fylle med noe, eller noen. Men du får det ikke til! Det er et umulig prosjekt som du aldri gir opp. Du forsøker med alt du har å gi opp, slutte å føle, gjøre deg selv til et objekt for andre bare så du selv slipper å føle deg som et menneske. Men innerst inne vet du at dette er enda et feigt forsøk på å fylle noe. Det noe som du ikke lenger en gang kan sette ord på. 

Jeg husker følelsen, som om hjertet veier mer enn kroppen, at det når som helst kan sprette ut av brystet ditt og sprute ut over hele veggen. Jeg tror det kalles ensomhet…

Sårbarhet og Styrke

Vær forberedt på å savne og sørge. To svært vonde følelser som du kommer til å takle utmerket.

Vi er så sårbare, men aller mest sterke. Det er en fin kombinasjon. Du er sårbar når du kan, og sterk når du må. Nå har du ikke noe valg. Hvis du har mer av den ene enn den andre, og bruker den sterke delen av deg som overlevelsesmekanisme; sett tøffheten på pause littegrann en gang iblant og gjør plass til sorg og tårer og fortvilelse.

Kombinasjonen av sårbar og sterk har du i deg – og den gjør at du kan komme gjennom alt som kommer din vei.

Jeg vet det gjør vondt, noen ganger så vondt at du ikke tør å kjenne på følelsene dine. Det tar tid. Bare sørg for å tillate deg å være svak oppe i alt dette sterke. Tiden leger ikke alle sår, men den leger noen.

Når man mister mennesker i livet, innser man at uansett hvor mye tid du tilbragte med de, eller hvor mye du satt pris på de, og fortalte de hvor glad du var i de – kommer det aldri til å føles som om det var nok. Den følelsen kommer til å bestå.

Den smerten du føler i dag vitner om et stort hjerte med evne til å elske noen mer enn deg selv. Den smerten vil gå bort, og erstattes av minner og savn. Dagen kommer hvor du ikke lenger gråter når du tenker på din kjære som døde fra deg, men smiler. Tro meg.

Minn deg selv på hvordan det var å ta på de, lukte de og kjenne de. Du kommer aldri til å glemme det.

 

Til slutt vil jeg legge til en uredigert tekst jeg skrev til mamma for en stund tilbake. Dette viser jeg ikke til noen. Aldri. Hun gikk bort for 11 år siden, jeg er ferdig med å sørge for lenge siden. Allikevel får jeg behov for å skrive ting som dette fra tid til annen. Tenkte kanskje det er betryggende for deg som er midt i sorgprosessen og se hvor naturlig det er å savne, selv etter mange år. Og ikke minst at du ikke er alene om det.

Hei mamma, 

Hvordan går det? Jeg har det bra. Livet byr på så mange vakre ting, selvom plassen din fortsatt står tom.

Jeg satt her hvor jeg sitter nå for et par timer siden og tenkte, hvem kan jeg ringe? Jeg føler at jeg endelig vil snakke om alt som har skjedd, og kjente at det var en eller annen person jeg hadde behov for å snakke med, men kom ikke på hvem. Så jeg lot være.. Helt til jeg kom på at den personen var deg. Det er DEG jeg trenger nå. Det er DEG jeg må snakke med mamma.

Kan du ikke bare komme ned? En liten tur.. Så mye har skjedd siden sist, det har gått 11 år, og jeg trenger å se deg og ta på deg. Jeg kan føle deg hele tiden– men nå trenger jeg mer. Jeg trenger råd, trøst, og kjærlighet. Du vet, den typen råd og kjærlighet bare mammaer kan gi.

Jeg skjønner at det er umulig. Jeg ble aldri gal. Husker du ikke hvor redd jeg var for det? Hehe.. Jeg var redd for ALT. Det meste har gått over. Jeg har fortsatt dager hvor jeg er redd for mørket, men de fleste fryktene mine børster jeg lett av meg.

Herregud, nå spiser jeg min favorittmiddag– frokostblanding (og det er din fortjeneste), til Damien Rice (som jeg konsekvent sluttet å høre på når jeg var 18) og griner. Bare for å tegne et bilde for deg. Nå ler jeg og.. Kan ikke se bra ut. Godt det er bare du som ser meg.

Jeg savner deg. Hver dag. Jeg er ikke trist. Minnet om deg får meg bare til å smile (og gråte litt noenganger). Tiden har den effekten på vonde ting.

Men noen ganger skulle jeg ønske du var her.. Selv om jeg smiler når jeg tenker på deg, og det betyr at jeg takler sorgen og savnet på en ”riktig måte”, betyr ikke det at jeg ikke er litt forbanna.

Du skal jo være her? Er det ikke det som er greia med foreldre? Man har de uansett.. Det er tryggheten, ankeret i livet. Helt til man er ordentlig voksen, har egen familie og gir slipp på de eldre – vel, fordi det er naturens gang. Du var 37 år. 10 år eldre enn jeg er i dag. Og selv om jeg er voksen er ikke det ensbetydende med at jeg ikke trenger deg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, annet enn at du var den eneste som ga meg en klem uten at jeg ba om det.. 

Uansett, elsker deg, sov godt.

Det hender jeg får behov for å skrive til henne, og det føles ganske fint. Men det er en grunn til at jeg ikke lar noen lese det, man føler seg litt sprø når man snakker til noen som er borte. Ikke gjør det – ikke føl deg teit! Bruk den du har mistet for alt det er verdt, de kan nemlig leve videre i hjertet ditt.

Jeg skrev om sorgprosess og hvordan tiden kan brukes konstruktivt etter man har mistet noen; Den vonde ventetiden.

Du som leser dette, kjære vakre venner, det kommer til å gå bra. Jeg lover. Akkurat nå burde du gråte litt og tenke at du er mye sterkere enn du tror, og at sårbarheten din også er et tegn på hvor modig du er.

Albert Pike sa; What we have done for ourselves alone dies with us; what we have done for others and the world remains and is immortal.

Tenk på alt den du har mistet gjorde for deg. Det kommer til å leve.. For alltid <3

Får du for lite berøring?

Kjærlighetshormonet oxytocin kan gjøre underverker! Ikke bare for kjærligheten.. og du kan enkelt påvirke mengden av oxytocin i egen kropp.

Oxytocin er et hormon som skapes når du får nærhet og berøring. Nivåene øker mest av klemmer og kyss, og særlig ved sex og orgasmer.

Hensikten med hormonet er i utgangspunktet å skape et bånd mellom mor og barn under og etter fødsel, men det har også en rekke andre funksjoner. Det kalles både tilknytningshormon og «kjærlighetshormon». Nettopp fordi hormonet utskilles under sex og berøring.

FANTASTISKE EFFEKTER

Hormonet gjør at du føler deg avslappet og harmonisk.
– Du får ro i kroppen, og et ønske om å være nær andre. Du føler deg mer tilstede, blir mer omsorgsfull og føler deg tryggere, sier professor i fysiologi Kerstin Uvnäs Moberg, den som oppdaget oxytocin og effekten av det.

Dersom oxytocin blir gitt til rotter av begge kjønn, observeres det en umiddelbar angstdempende og beroligende effekt, blodtrykk og puls synker, og smerteterskelen blir høyere. Andelen av stresshormonet kortisol i kroppen synker, næringsopptaket forbedres, og helbredelseshastigheten av sår fordobles.

I forhold mellom voksne gjør oxytocin at du åpner deg og blir mer tillitsfull, det skaper et bånd mellom deg og partneren som gjør at dere knytter dere til hverandre og ønsker å være nære.

Det kan gjøre at du føler abstinenser når dere må være fra hverandre, og at dere har det bra når dere er nær.
Dette kan ha sammenheng med kjærlighetssorg, som du kan lese om HER.

SULT ETTER HUDKONTAKT

Mange har antakelig for lite oxytocin i dag. Føler du deg litt deppa eller stressa? Kanskje veier du for mye også? Da kan det hende du har oxytocinmangel.
– Tidligere bodde vi mange sammen i grupper, det var trangere og vi sov tettere og mer sammen. Da fikk vi naturlig mer oxytocin. Nå bor vi mer alene i storbyer og sitter foran datamaskinen.Det kan føre til oxytocinmangel, eller sult etter hudkontakt, sier Moberg.

Mangel på nærhet og berøring kan gjøre at du føler deg litt nedpå, uten å være ulykkelig. Dessuten blir motstandskraften for stress og sykdommer dårligere.
Oxytocin demper nemlig stresshormonet kortisol. Det senker blodtrykket, lindrer smerte og hjelper kroppen å bli frisk. Det kan også gjøre risikoen for hjerte- og karsykdommer mindre.

ERSTATNING

Varme og metthet gjør også at kroppen lager oxytocin. Dermed kan man fort overspise og trøstespise om man føler seg ensom eller mangler berøring. Metthetsfølelsen kan gjøre at hormonet øker, dermed brukes ofte mat som en ubevisst kompensasjon for mangel på nærhet. Neste gang du sitter hjemme og overspiser, finn noen å kose med! Ved mangel på en sexpartner, kan det å stryke på huden til en venn også hjelpe. Eller en lang klem.

HA SEX – LEV LENGER, I HARMONI

Dette er en flott nyhet, syns du ikke? Sex fører som sagt til utskillelse av vidunderhormonet oxytocin, som har en smertestillende effekt (du kan jo forsøke å droppe smertestillende neste gang du trenger det, og heller satse på binga!). Sex fungerer dermed som smertestillende. I tillegg opplever du mindre stress, da oxytocin demper kortisol (stresshormonet), og du sover bedre.

Studier vier at mennesker som jevnlig har sex føler seg mer avslappet, er gladere og er flinkere til å takle stress.
– Etter en orgasme føler man seg avslappet og beroliget – det er jo ofte grunnen til at menn sovner etter samleie! I tillegg er sex en anledning der man kan koble helt av og bare nyte tilværelsen, skriver sexekspert Donald Zimmer i AskMen.com.

Ifølge Zimmer kan man leve lenger hvis man har to orgasmer i uken. For hver gang du får orgasme øker mengden av hormonet DHEA. Dette er hormonet som kan styrke immunforsvaret ditt, holde huden ung, reparere vev, forbedre mentale evner og til og med virke som en antidepressiva.
Helsegevinsten ved å ha sex og sørge for mange orgasmer, er et lengre og gladere liv.

Om du ikke har et aktivt sexliv, kan du enten gjøre et tiltak for å skaffe deg nettopp det, eller du kan kjøpe oxytocin i sprayform (!). Jeg ville helt klart satset på en naturlig tilføying av oxytocin – så hopp i køya, kos, klem og ta på! Du vil bli gladere, stresse mindre, smile mer, spise mer balansert og sove bedre. Effekten er fantastisk :)

HAVE FUN!

Den vonde ventetiden

Jeg våknet opp en morgen med et smil om munnen, jeg hadde ikke smilt på lenge. Jeg oppdaget at jeg hadde sovet gjennom hele natten for første gang på ett år. Jeg lå på ryggen i senga og så i taket, og den første tanken som slo meg var; 

«Alt kommer til å ordne seg, det vil gå bra. Jeg er sikker på at det vil bli bra». 

Viktige holdepunkter i livet må man aldri gi slipp på. Dette er meg og søsteren min Linn.

I ethvert liv, hos ethvert menneske – de du kjenner godt, de du passerer på gaten, skuespillerne du glorifiserer, toppolitikerne du beundrer eller hater – venter på noe, eller har ventet.
Da jeg mistet moren min som 16-åring trodde jeg alt var over. Det tok meg ett år med dyp sorg, søvnløse netter, håpløshet og ingen livsglede før jeg våknet en morgen og oppdaget det som skulle hjelpe meg videre. Sorgen fortsatte, søvnløse netter kom og gikk – håpløsheten også. Men det var på en måte annerledes etter jeg våknet den morgenen etter ett år hadde gått…

Jeg måtte bare vente. Kunne det være så enkelt? Jeg oppdaget Ventetiden.

Tiden leger alle sår heter det, jeg tror ikke på det. Tiden leger ikke alle sår. Men den kan lege noen.
I psykologien bruker vi begrepet «sorgarbeid». Det innebærer at dette krever krefter og tar tid. Vi klarer ikke å omstille oss til en ny virkelighet over natten.

IDENTIFISER

Når noe har skjedd som gjør at du står fast i sorgen – om du har mistet noen for godt, om du er blitt separert, om det skjer et vendepunkt i livet som gjør at du blir skuffet over hva du har oppnådd, om du ikke klarer å fullføre et livsmål.. Alt fra dødsfall til mangel på håp. Identifiser problemet først og mestre det etterpå.

Grav inne i deg selv om du vil eller ikke – still deg selv spørsmålene; HVA har skjedd? HVA betyr det for meg? HVORDAN reagerer jeg nå? HVILKE konsekvenser får det for året som kommer? HVORDAN kan jeg leve med det?

Du trenger ikke ha svarene. Noen av spørsmålene er det allerede svar på – jeg vil ikke at du skal reagere annerledes, derfor formulerer jeg spørsmålet «Hvordan reagerer jeg?», ikke «Hvordan skal jeg reagere?». Se på hva som egentlig skjer, uten formening om hva som bør skje.

Jeg kan ta meg selv som eksempel (Dette er på det tidspunktet det har skjedd): Hva skjedde: Mamma døde. Hva betyr det for meg: Jeg er uten foreldre, livet vil forandre seg plutselig, og jeg har ingen kontroll over det. Hvordan reagerer jeg nå: Jeg er forvirret, sint, trist, apatisk, gråter og klarer ikke slutte. Hvilken konsekvenser får dette for det kommende år: Jeg vil fortsette å reagere som jeg gjør nå – uten å føle noe glede. Hvordan kan jeg leve med det? Vet ikke.

Det er OK å ha disse svarene. Du skal ikke vite hvordan du kan leve med det, du trenger ikke fokusere på det positive i «det kommende året» – ta det for det det er, men kjenn på følelsene og legg en årsplan, og forvent å ha et vondt år.

HA DET VONDT og ta litt og litt tak

Høres kanskje litt hardt ut. Jeg er av den formening at man til en viss grad skaper sitt eget liv, og kan gjøre små tiltak for å få et lykkeligere liv. Men om noe traumatisk har skjedd, forvent å ha det vondt. Det er lov, det er normalt og det vil passere. Det kan virke umulig å forestille seg at en skal slutte å sørge, derfor er det lov å ha denne forestillingen en stund. Jeg var som sagt i dyp, ufravikelig sorg i ett år i strekk.

Selv om tiden er på parti med den sørgende betyr det ikke det at tiden i seg selv kan løse problemene. Det kreves innsats. Gråt, vær sint, sov lange dager, snakk om det hvis du vil (anbefales selvsagt), et tips er å skrive ned alle følelser og utviklingen underveis. Det vil gå opp og ned som en berg-og dalbane. Selv gikk det så rutinert opp og ned at jeg visste at «neste uke er en vond uke, og det vil vare i to uker før det føles bedre igjen». Man blir godt kjent med seg selv og egne reaksjoner.

Bruk menneskene rundt deg! Jeg og lillesøster Linn gikk gjennom dette sammen, selvom vi mestret det som skjedde på ulike måter. Hold fast i det som fortsatt er der, som familie. Selvom jeg og Linn takler ting litt ulikt, har vi alltid hverandre. Linn og min 10 år yngre lillesøster Ida er de viktigste holdepunktene i mitt liv.

To rampete søstre som til tross for krangling, ulikhet og uenighet holder sammen uansett.

VENTETIDEN

Ventetiden er vond. Men om du har kjent på sorgen, forstått konsekvensene og underveis i denne tiden har følt, kjent, gitt deg selv tid og skrevet om det – vil det ofte løsne litt og litt, med tiden.

I mitt tilfelle fikk jeg en oppvåkning. Det skjer ikke alle. Men det er viktig å dele det, for det kan absolutt skje – hvis man bare venter, og tar så godt vare på seg selv man kan i denne ventetiden.

Selv om jeg snakker om et «sørgeår», innebærer ikke det at vi kan fastsette et år som den tid det er naturlig å sørge. Noen som må skyve egen reaksjoner til side i den første tiden, og kan for gi rom for disse når andre i familien eller den ytre situasjonen har roet seg.

Etter ventetide kan du stille deg de tre siste spørsmålene igjen; i. HVORDAN reagerer jeg nå? ii. HVILKE konsekvenser får det for året som kommer? iii. HVORDAN kan jeg leve med det?
i. Etter et år reagerte jeg med lettelse over viten om at livet går videre, jeg gråt fortsatt og savnet mamma hver dag, men klumpen i magen var borte. ii. Året som kommer nå (etter et år med ventetid) vil være lettere enn året som har vært, jeg vil ha håp og jobbe mot å få det bedre og bedre selvom det vil være vonde tider. iii. Jeg kan leve med det gjennom å gjøre ting som gjør meg glad, forsøke å tenke tilbake på mamma og både smile og gråte, gjennom viten om at etterhvert, så vil det gå bra.

Det er håp, det er alltid håp. Men om du føler du sitter fast i sorgen alt for lenge, oppsøk hjelp. Jeg skrev om sorgens effekt tidligere: Les innlegget her.

Relaterte innlegg:

• Hva er din medisin?
• 10 ting du kan gjøre i dag som vil gjøre deg lykkeligere
• Stresset? Dropp drinken og skriv i stedet!

Sorgens effekt – ta det på alvor!

«Hvis du var en tåre i mitt øye, ville jeg aldri gråte i frykt for å miste deg»
– mamma

Å savne noen du ikke får tilbake må være det vondeste en kan oppleve.

Mennesker er sårbare, til tross for at vi har en velutviklet hjerne som i utgangspunktet er satt sammen på en måte som skal beskytte oss.

Hvis noe er skremmende – reagerer senteret i hjernen for overlevelse, og sender ut en rekke hormoner som gjør oss bedre rustet for å takle en slik situasjon. Vi har alle opplevd økt puls, mer årvåkenhet og anspenthet i forbindelse med frykt. Dette er kroppens reaksjon på hormonene som blir utskilt i binyrene og hjernen.

Vi lærer etterhvert som erfaringene vokser, hva som bør unngås. I takt med evolusjonen har hjernen tilpasset seg våre behov, svakheter og frykter – overlevelsesinstinktet tilpasses i en viss grad livet vi lever.

Det gjør så ufattelig vondt å miste noen du aldri trodde du skulle miste, og å glemme noen som har gitt deg så mye å huske.

Jeg skrev om å takle kjærlighetssorg i forrige innlegg – generell sorg er ikke veldig ulikt. Årsaken til at jeg skriver om sorg nå, er fordi det nettopp har gått opp for meg hvor mye sorg og savn jeg faktisk føler, og har vært gjennom tidligere, og hvor vondt det er – og dermed, hvor utrolig mange som må ha det sånn.

Det er én ting som aldri har endret seg, og som overlevelsesinstinktet i liten grad klarer å hjelpe oss med; sorg og savn. I tillegg fører disse to til enorme påkjenninger på kroppen, som for noen aldri går over.

På samme måte som vi alle opplever negative følelser av å være redde, usikre, urolige, stresset, frustrert eller håpløse – opplever alle sorg.
Sorg er gjerne en kombinasjon av disse følelsene, og er ofte tillagt enda en faktor; savn.

NORMAL FØLELSE, UNORMALT VONDT

Sorg er en normal psykologisk reaksjon på å miste en person som har stått en følelsesmessig nær. Selvom det er normalt, skal man ikke ta for lett på sorgens effekt på en person. Effekten går hardt ut på både det fysiske og psykiske.

Symptomene på sorg er en følelse av tomhet, fortvilelse, uro, tyngdefølelse – ofte føles det som livet har mistet noe av sin mening – om ikke alt. Appetitten er ofte nedsatt og søvnen er ofte dårlig. Funksjonsevnen er rett og slett nedsatt.

For å understreke alvorligheten av sorg; det har blitt foreslått en egen sorgdiagnose – hvor kriteriene er at om sorgen ikke går over eller minker i intensitet utover en periode på 6 måneder kan diagnosen settes. Det ble ikke en egen diagnose, takk og lov. Sorg er naturlig, og det er individuelt hvor intenst og hvor lang tid det tar.

Noen sider ved sorgen kan vare livet ut.

Savn henger sammen med en følelse av ensomhet. Du har et behov for å være tilknyttet noe eller noen, og mangelen på dette eller denne gjør at du føler deg ensom. Du føler deg tom, og lengter etter noen som ser deg, kjenner deg og et sted du hører hjemme. Ensomhet, som henger tett sammen med savn, er en svært smertefull tilstand.

SORGPROSESS

Den enkeltes sorgprosess vil være like forskjellig som det vi mennesker er. For de fleste vil sorgen gradvis endre intensitet og innhold, slik at de vil bli i stand til å gå videre i livet, mens noen vil oppleve det vi kaller komplisert sorg, eller forlenget sorg-forstyrrelse.

Kjernesymptomet ved forlenget sorg-forstyrrelse er separasjonsubehag. Dette manifesteres i form av blant annet intens og vedvarende lengsel og følelsesmessig smerte. Sorg, spesielt etter dødsfall, kan rett og slett føre til at man blir syk.

Sorg i seg selv er ikke en sykdom – men en reaksjon. Dersom man sitter fast, og dette får konsekvenser for funksjon i hverdagen over lang tid – er det snakk om at det har blitt utviklet en «sykdom».

Ikke vær redd for å kjenne på følelsene selvom de er vonde – du er ikke alene i dette. Gråt, skrik, løp, spis – men ikke glem å bruke de rundt deg.

Råd til deg som har det vondt:

• Aksepter reaksjonene dine – konfronter tanker og inntrykk slik at du får et bedre grep om det som har skjedd.
• Ha noen å snakke med – del tanker, inntrykk og følelser med andre.
• Forsøk å opprettholde vanlige rutiner. Men vær klar over at konsentrasjonen ikke vil være på topp, og tillat deg å ta ting i egen takt.
• Om du hadde brukket en arm, ville du umiddelbart visst at du trengte å gi den tid til å gro. De indre sårene du er påført trenger også tid til å gro, så sørg for at du gir deg tid til å sørge, og ikke forsøker å flykte fra det som har skjedd gjennom ekstra arbeid eller hektisk aktivitet.
• Det kan være godt å få faglig hjelp gjennom samtaler med personer med god kjennskap til sorgreaksjoner dersom du føler dette er noe du ikke kommer deg gjennom på egen hånd.

NÅR MÅ DU REAGERE?

Dersom det har gått uker uten en følelsesmessig reaksjon – uten at du gråter eller får symptomene nevnt over, er det greit å snakke med noen. Om det gjelder dødsfall, samlivsbrudd eller en traumatisk opplevelse, er det meninger du skal føle, og det er meningen det skal gjøre vondt en stund. For noen kan sjokket være så sterkt at følelsene har blitt skjøvet bort – da trenger du hjelp av andre for å få kontakt med følelsene igjen.

Det samme gjelder om du overhode ikke opplever noen lysere dager. Her kan sorgen ha låst seg fast, og du trenger litt hjelp til å komme videre. Noen mennesker blir beskrevet som «avstumpet» eller følelsemessig distanserte, da kan det være snakk om noe de har opplevd som har satt så sterke spor at de rett og slett ikke kom seg videre.

Det er aldri for sent å komme videre! Det er ikke noe i veien med personene – men med sorgprosessen.

Å savne noen, og ikke kunne se dem er den mest smertefulle følelsen som finnes – det er lov å være trist, det er lov å lukke seg inne og føle at verden raser- men ikke bli der.

Det er alltid vondt når noen som står deg nær blir borte fra deg. Men det vil bli bedre, bare husk å ta sorgen på alvor!

(Kilde: Helsenorge.no)