Å miste noen for alltid

The life of the dead is placed in the memory of the living
– Marcus T. Cicero

Nå skal jeg gå langt ut av komfortsonen. Jeg har vært ute av den hundrevis av ganger, men for meg er dette den vanskeligste. Dette kommer fra hjertet, uten psykologifaget i bakhodet. For en god sak.

I løpet av de siste månedene har flere kjære venner mistet noen de stod svært nære. En god venn mistet sin storesøster og bestevenn, to gode barndomsvenner mistet moren sin, en annen kompis mistet også moren sin, en venninne mistet faren sin, og en bekjent mistet kjæresten sin, en bloggleser mistet konen sin. Alle til døden. Dette er til dere.

De dere har mistet er mistet for godt, nå lever de bare i minnene deres, og jeg er så lei for det.

For alltid

Det er noe svært skremmende med «for alltid». Uansett om vi snakker om jobb, ekteskap, sykdom, hverdag, sorg, død. Dersom noe skal vare «for alltid» blir vi litt redde. Vi har ikke konsept om «for alltid». Når en skal gifte seg kaller vi det «kalde føtter». Når det er sykdom kaller vi det «kronisk».

Alt som er for alltid er skummelt.

Nå er du i en situasjon hvor den du har mistet er borte for alltid. Det eneste du kan gjøre er å holde ut. Å holde ut for alltid.

De kommer aldri tilbake. Det er absolutt ingenting du kan gjøre for å få de tilbake. Du er hjelpesløs. Men du kan få deg selv tilbake.

Hvor er de?

Shakespeare sa Alt går over når vi dør.

Noen tror de som plutselig blir borte er i himmelen, noen trøster seg med at de kan hvile (til og med Shakespeare), noen mener de ikke er helt borte, andre trøster seg ikke med noe som helst. Alt er ok å tro på. Mamma døde i 2003. Jeg skrev et brev til mamma, som ble lagt sammen med henne i kisten. Der stod det blant annet:

Dypt inne i mørket mellom stjernene, midt i den ytterste ensomhet, vil hjertene våre alltid være sammen.

Jeg tror enda at mamma ikke er helt borte. At hun er her når jeg trenger henne. Logikeren i meg forstår at hun er borte for alltid. Romantikeren i meg lengter etter en annen forklaring.

Vi reagerer så ulikt når vi opplever sjokket av et dødsfall. Selv når det ikke er et sjokk i seg selv, dersom vedkommende har vært syk lenge for eksempel – er det et sjokk når noen forlater oss for godt.

Det er lov å reagere ulikt. Det er lov å bli sint, lei seg, å snakke, å holde det inne.. Selv er jeg en gråter. Jeg knekker sammen – spesielt av andres sorg. Jeg gråter akkurat nå, når jeg skriver dette. Fordi jeg tenker på dere som nylig har mistet noen som var så viktig, som fortsatt er viktig. Jeg vet hvor vondt det gjør, og på hvor mange rare steder.

Jeg forsøkte å beskrive dette i boken jeg skriver, jeg vet ikke om dere kan kjenne dere igjen, men her kommer et lite utdrag:

..Smerten du føler når en person som er så nær plutselig ikke kan være nær i det hele tatt er uforklarlig. Når den eneste livet ditt handler om, ditt livs største kjærlighet, det absolutt viktigste og det eneste som gir mening blir revet fra deg. Det er som om noen tar tak innvollene dine og river de ut, sakte. Smerten stopper ikke. Det gjør vondt på steder du ikke visste fantes. Alt er knust. Så går du rundt resten av livet uten hjerte – med bare et tomrom som du febrilsk forsøker å fylle med noe, eller noen. Men du får det ikke til! Det er et umulig prosjekt som du aldri gir opp. Du forsøker med alt du har å gi opp, slutte å føle, gjøre deg selv til et objekt for andre bare så du selv slipper å føle deg som et menneske. Men innerst inne vet du at dette er enda et feigt forsøk på å fylle noe. Det noe som du ikke lenger en gang kan sette ord på. 

Jeg husker følelsen, som om hjertet veier mer enn kroppen, at det når som helst kan sprette ut av brystet ditt og sprute ut over hele veggen. Jeg tror det kalles ensomhet…

Sårbarhet og Styrke

Vær forberedt på å savne og sørge. To svært vonde følelser som du kommer til å takle utmerket.

Vi er så sårbare, men aller mest sterke. Det er en fin kombinasjon. Du er sårbar når du kan, og sterk når du må. Nå har du ikke noe valg. Hvis du har mer av den ene enn den andre, og bruker den sterke delen av deg som overlevelsesmekanisme; sett tøffheten på pause littegrann en gang iblant og gjør plass til sorg og tårer og fortvilelse.

Kombinasjonen av sårbar og sterk har du i deg – og den gjør at du kan komme gjennom alt som kommer din vei.

Jeg vet det gjør vondt, noen ganger så vondt at du ikke tør å kjenne på følelsene dine. Det tar tid. Bare sørg for å tillate deg å være svak oppe i alt dette sterke. Tiden leger ikke alle sår, men den leger noen.

Når man mister mennesker i livet, innser man at uansett hvor mye tid du tilbragte med de, eller hvor mye du satt pris på de, og fortalte de hvor glad du var i de – kommer det aldri til å føles som om det var nok. Den følelsen kommer til å bestå.

Den smerten du føler i dag vitner om et stort hjerte med evne til å elske noen mer enn deg selv. Den smerten vil gå bort, og erstattes av minner og savn. Dagen kommer hvor du ikke lenger gråter når du tenker på din kjære som døde fra deg, men smiler. Tro meg.

Minn deg selv på hvordan det var å ta på de, lukte de og kjenne de. Du kommer aldri til å glemme det.

 

Til slutt vil jeg legge til en uredigert tekst jeg skrev til mamma for en stund tilbake. Dette viser jeg ikke til noen. Aldri. Hun gikk bort for 11 år siden, jeg er ferdig med å sørge for lenge siden. Allikevel får jeg behov for å skrive ting som dette fra tid til annen. Tenkte kanskje det er betryggende for deg som er midt i sorgprosessen og se hvor naturlig det er å savne, selv etter mange år. Og ikke minst at du ikke er alene om det.

Hei mamma, 

Hvordan går det? Jeg har det bra. Livet byr på så mange vakre ting, selvom plassen din fortsatt står tom.

Jeg satt her hvor jeg sitter nå for et par timer siden og tenkte, hvem kan jeg ringe? Jeg føler at jeg endelig vil snakke om alt som har skjedd, og kjente at det var en eller annen person jeg hadde behov for å snakke med, men kom ikke på hvem. Så jeg lot være.. Helt til jeg kom på at den personen var deg. Det er DEG jeg trenger nå. Det er DEG jeg må snakke med mamma.

Kan du ikke bare komme ned? En liten tur.. Så mye har skjedd siden sist, det har gått 11 år, og jeg trenger å se deg og ta på deg. Jeg kan føle deg hele tiden– men nå trenger jeg mer. Jeg trenger råd, trøst, og kjærlighet. Du vet, den typen råd og kjærlighet bare mammaer kan gi.

Jeg skjønner at det er umulig. Jeg ble aldri gal. Husker du ikke hvor redd jeg var for det? Hehe.. Jeg var redd for ALT. Det meste har gått over. Jeg har fortsatt dager hvor jeg er redd for mørket, men de fleste fryktene mine børster jeg lett av meg.

Herregud, nå spiser jeg min favorittmiddag– frokostblanding (og det er din fortjeneste), til Damien Rice (som jeg konsekvent sluttet å høre på når jeg var 18) og griner. Bare for å tegne et bilde for deg. Nå ler jeg og.. Kan ikke se bra ut. Godt det er bare du som ser meg.

Jeg savner deg. Hver dag. Jeg er ikke trist. Minnet om deg får meg bare til å smile (og gråte litt noenganger). Tiden har den effekten på vonde ting.

Men noen ganger skulle jeg ønske du var her.. Selv om jeg smiler når jeg tenker på deg, og det betyr at jeg takler sorgen og savnet på en ”riktig måte”, betyr ikke det at jeg ikke er litt forbanna.

Du skal jo være her? Er det ikke det som er greia med foreldre? Man har de uansett.. Det er tryggheten, ankeret i livet. Helt til man er ordentlig voksen, har egen familie og gir slipp på de eldre – vel, fordi det er naturens gang. Du var 37 år. 10 år eldre enn jeg er i dag. Og selv om jeg er voksen er ikke det ensbetydende med at jeg ikke trenger deg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, annet enn at du var den eneste som ga meg en klem uten at jeg ba om det.. 

Uansett, elsker deg, sov godt.

Det hender jeg får behov for å skrive til henne, og det føles ganske fint. Men det er en grunn til at jeg ikke lar noen lese det, man føler seg litt sprø når man snakker til noen som er borte. Ikke gjør det – ikke føl deg teit! Bruk den du har mistet for alt det er verdt, de kan nemlig leve videre i hjertet ditt.

Jeg skrev om sorgprosess og hvordan tiden kan brukes konstruktivt etter man har mistet noen; Den vonde ventetiden.

Du som leser dette, kjære vakre venner, det kommer til å gå bra. Jeg lover. Akkurat nå burde du gråte litt og tenke at du er mye sterkere enn du tror, og at sårbarheten din også er et tegn på hvor modig du er.

Albert Pike sa; What we have done for ourselves alone dies with us; what we have done for others and the world remains and is immortal.

Tenk på alt den du har mistet gjorde for deg. Det kommer til å leve.. For alltid <3

Derfor sårer vi hverandre

«Love hurts when it changes us»
             – Toba Beta

 

Igjen og igjen opplever vi at den som står oss nærmest sårer oss. De fleste som har vært i et kjærlighetsforhold opplever å bli såret av partneren gjentatte ganger underveis i forholdet.

Selvom et par elsker hverandre og vil være sammen, fortsetter de å såre hverandre gjennom ord, avvisning, ved å ta hverandre for gitt, eller ved å misbruke tillit..  Er ikke dette litt rart? Jeg kjenner fler som har stilt seg spørsmålet, «han gjør vel ikke dette mot meg hvis han elsker meg?» Jo, det gjør han, eller hun.

Vi sårer den vi elsker av mange årsaker:

1. Ubevisst gjenskaping av et følelsesmessig traume.
Her kommer bittelitt Freud. Jeg vender meg egentlig litt bort fra psykoanalysen og Freud, men noe har vist seg å stemme. Kanskje kjenner du deg igjen :)

I oppveksten har vi alle i ulik grad opplevd en form for følelsesmessig traume. Dette påvirker oss og måten vi reagerer på når vi blir eldre. Det er ofte sånn at vi føler oss mest som oss selv, eller mest trygge når vi føler det samme som vi følte da vi var barn. Dermed kan vi ubevisst gjøre ting for å få kjæresten til å trigge disse følelsene.

For eksempel kan en person som vokste opp i et kaotisk, dramatisk hjem være ukomfortabel med harmoni, glede og ro – og dermed ubevisst forsøke å trigge kaos eller drama i forholdet.

Dersom vi ikke får den kjærligheten vi trenger fra foreldre eller omsorgsgiver når vi er barn, kan dette fort gå utover hvem vi forelsker oss i når vi blir voksne. Den nest beste personen å få denne kjærligheten fra er en som har en veldig lik personlighet som den som først ikke gav oss nok kjærlighet eller såret oss – her ofte mor eller far. Den personen vi faller for har ofte både verktøyene og personligheten til å gjenskape barndomsarrene. Resultatet er da at vi blir såret igjen, men denne gangen kanskje verre da den ene personen vi håpet på skulle gi oss kjærligheten vi aldri fikk, også sårer oss. Alt dette fordi vi ikke er klar over våre ubevisste reaksjoner og mekanismer.

2. Vi mangler kunnskap om hvordan vi skal dele følelsene våre konstruktivt
Mange er kanskje klar over hvordan de sårer partneren sin, og ønsker å forandre dette – uten å vite hvordan. Spesielt menn vet ikke hvordan de skal kommunisere hva de føler på en konstruktiv måte. Kulturen vi lever i lærer oss lite om hvordan vi skal relatere oss til egne følelser, og hvordan vi skal snakke om de med andre på en sunn måte. Menn føler seg ofte mer komfortable med å uttrykke sinne og kontroll når de egentlig er redde, enn frykt og sårbarhet. Dette er et problem i mange forhold.

HVA KAN VI GJØRE?

Så hva kan vi gjøre for å slutte å såre den vi elsker? Man forplikter seg når man er i et forhold, og må jobbe med det.

• Vi må selv ta ansvar for å løse de følelsesmessige utfordringene vi har tatt med oss fra fortiden!
• Vi må lære hvordan vi kan gjøre det enkelt og trygt for partneren vår til å uttrykke hva han eller hun egentlig føler
• Vi må lære hvordan vi kan uttrykke følelser på en måte som bringer oss nærmere parnteren – som ikke ender opp med å såre eller skape avstand.
• Vi må kanskje jobbe sammen med partneren for å forstå og lære hvordan og hvorfor vi trigger hverandre negativt og destruktivt.
• Vi må respektere det faktum at vi får innblikk i de mest private og sårbare aspektene hos den personen vi er i et forhold med – og at dette ikke gir oss rett til å misbruke disse aspektene.

Det vil alltid være en utfordring å leve sammen med et annet menneske – vi er tross alt forskjellige, og vi har ulike måter å vise og motta kjærlighet på. Minn deg selv på hver dag hvorfor du ble sammen med kjæresten din. Bare å bruke to minutter av dagen på det kan endre mye.

SE DEG SELV – ikke bare den andre

Et kjærlighetsforhold gir oss en god mulighet til å se oss selv klarere. Det er interessant å se hvordan vi kan gjemme oss for oss selv, for psykologen, for legen og for vennene våre – alle bortsett fra den vi elsker og som elsker oss tilbake. Alt vi har med oss av både positive og negative sider vil til syvende og sist komme frem i lyset gjennom det vi kaller kjærlighet. Og når det kommer frem kan vi velge å forsvare oss, dømme den andre, angripe eller rømme vekk. ELLER vi kan velge å godta at ting er som de er gjennom åpenhet og kjærlighet, vi kan åpne øynene for de sidene som sårer partneren vår og være takknemlig for at denne siden av oss har blitt avslørt.

Først da ser vi at den delen av oss som sårer den vi elsker, er bare den delen av oss som trenger mer kjærlighet.

Vi sårer de vi elsker slik at vi kan lære å elske oss selv og andre mer ubetinget, dypere og mer fullkomment. Ved å elske og lege egne sår, kan vi lege sårene til partneren vår også – fordi vi gjør det trygt for vedkommende å være den de er med alle mangler, og til slutt kan vi oppleve et sterkere bånd enn noen gang. Det kan være ganske magisk. Men det krever litt jobb, og selvinnsikt.

Ha en flott dag!

Les også:

• Lytt til hjernen din
• 12 ting du må slutte å gjøre mot deg selv
• Kjærlighet gjør dum

(Kilde: Relationship-insitute.com)

Er du trygg på deg selv?

Å ha det bra henger sammen med å være trygg på seg selv. Dårlig selvfølelse henger sammen med dårlig selvbilde, og dårlig selvbilde handler om å ikke være trygg på seg selv. Det starter med selvfølelsen.

Å være trygg på seg selv innebærer også balanse. Det er ikke noe som føles bedre enn harmoni.

Selvfølelse er det vi føler om oss selv, selvbildet er det vi tenker om oss selv, selvtillit er opplevelsen av å mestre.

Det snakkes stadig om selvfølelsen. Du føler du ikke er attraktiv nok, kjekk nok, tynn nok, pen nok – mye av selvfølelsen måles feilaktig ut fra utseendet. Kanskje du føler du ikke er suksessfull nok, eller lykkelig nok, eller er et godt nok familiemedlem?

Det er uendelig med faktorer som påvirker hvordan vi har det med oss selv – hvor godt vi tar vare på oss selv, rett og slett hvor mye vi føler vi er verdt.

Hvor mye vi er verdt kan man selvsagt ikke måle, faktorene som er med på å påvirke selvfølelsen har hvertfall ingenting å gjøre med vår verdi som person – men det har noe å si for hvordan vi ser oss selv, og dermed hvorvidt vi har det bra eller ikke.

Først og fremst; selvfølelsen er skjør hos de aller fleste – mange har et dårlig forhold til seg selv, og en konflikt i forhold til den man ønsker å være og den man er. De føler seg utilstrekkelige.

UTRYGGHET

En person med dårlig selvbilde og lav selvfølelse har et utrygt forhold til seg selv. Ofte involverer dette utseende. En er ofte veldig opptatt av- og misfornøyd med kroppen sin, overdrevent oppmerksom på hvordan en ser ut. Men manglende interesse for det ytre kan også bety dårlig selvfølelse. Neglisjering av utseende og klær kan bety at man ikke syns man er verd noe. En viss omtanke for utseende er bare et sunnhetstegn og tegn på selvbevvisthet.

Dårlig selvfølelse kan slå seg ut i at man føler seg mislykket i jobben og suksess. Her er menn overrepresentert og vi ser ofte at mange satser lite på familie for å lykkes i jobben, dermed glir familien bort og man sitter igjen med svært lite når alt kommer til alt.

Mange knytter selvfølelsen til ytre ting – da er det lett å føle seg underlegen noen, dette kan da slå hardt ned på vedkommende.

BEKREFTELSER

Psykiater Atle Roness (forfatter av boken «DEG OG DITT LIV – om å ta vare på seg selv») sier at vi deler mennesker inn i to grupper hva angår selvfølelse- de som er innenfrastyrte, og de som er utenfrastyrte.

Utenfrastyrte mennesker har ofte dårlig selvfølelse, de ser seg selv i takt med hva andre tror eller sier om dem. De strever for å bli akseptert. Typisk er også feiltolkning- det positive som skjer tilskrives tilfeldigheter, mens det negative tilskrives dem selv. Innenfrastyrte mennesker er de med god selvfølelse, de er ikke så opptatt av bekreftelser, gjør det de selv mener er rett uavhengig av andre.

STYRK DEG SELV – men hvordan?

Ved å styrke selvfølelsen din kan du få et bedre forhold til jobb, samliv, andre mennesker og ikke minst deg selv. Ikke glem at for å ha et genuint godt forhold til andre, må du ha et godt forhold til deg selv. Som mange har sagt før meg- før du kan elske noen andre må du elske deg selv.

1. Å vite at man behersker noe – mestringsfølelse, er med på å gi en bedre selvfølelse. Det kan være å få en ny hobby du liker og mestrer, å gjøre noe for andre, det kan være å starte en utdannelse eller i en ny jobb hvor du viser for deg selv (og andre) at du behersker noe. Rett og slett å få til noe.

2. Å utsette seg for relasjoner. Ved å omgås med andre, bli kjent med andre – gi komplimenter og ærlighet, for dermed å få det samme tilbake kan øke selvfølelsen. Man får bekreftelser og anerkjennelser- og det trenger alle. Å si noe annet er å lyve.

3. Å gå i terapi. For noen er dette veien mot et bedre syn på seg selv.

Noen umiddelbare tips som kan hjelpe deg til å føle deg litt bedre:

• Lag en rutine på å bekrefte deg selv
• Ikke sammenligne deg med andre
• Tillat deg å drømme
• Tilgi deg selv og dine handlinger
• Vær takknemlig for det du har
• Ikke vær sammen med mennesker som ikke er bra for deg
• Ta ansvar for å se deg selv som del av en større sammenheng

Med alderen blir det tyngre å bedre selvfølelsen. Man må rett og slett trene for å holde selvfølelsen god. Janteloven setter ofte kjepper i hjulene for selvfølelsen, ofte smaker «god selvfølelse» bittert – og hinter nesten til stort ego eller arroganse. Men det er absolutt ikke tilfelle. Dette er noe Norge har funnet på. Har du god selvfølelse er du ikke arrogant, men trygg på deg selv. Jeg syns man skal skryte av seg selv når man har mestret noe, og se seg i speilet hver dag og smile etterfulgt av en tanke om hvor bra person en er. Det viktigste i livet er å ha det bra.

Si til deg selv hver dag: «Jeg er en verdifull person». For det er du! Uansett hvordan du vrir og vender på det.

(Kilder: Sinnetshelse.no og Senter for kognitiv praksis)

Er du deprimert? Sikker på det?

Du kan være deprimert uten å vite det – men du kan også være frisk uten å vite det. Det er et viktig skille, og du må finne ut av det for å kunne ta tak i det.

En kan føle et sterkt behov for å sove dagen lang eller bare bli i sengen hvis man er deprimert. Foto: Kennedy Garrett, Wikimedia Commons

Veldig mange jeg snakker med sier de er «litt deprimert om dagen». Jeg tror mange ikke helt vet hva det vil si å være deprimert. Det jeg tror er at de tror de er deprimert. Samtidig tror jeg også at noen tror de er bare slitne hele tiden, men som egentlig er deprimert. Depresjon har blitt en folkesykdom – men kun i vestlige land. Det er litt for lett å bli deprimert. Risikoen for en gang å utvikle en behandlingstrengende depresjon i løpet av livet er anslått til ca. 40 % for kvinner og vel 20 % for menn. Da snakker vi om den typen som er forbigående.

Depresjon er en sykdom som ligger under stemningslidelser. Stemningslidelser omfatter unipolar depresjon (her: omfattende depresjon og dystymisk depresjon), bipolar 1 forstyrrelse, bipolar 2 forstyrrelse og mania.

Jeg skal nå ta for meg den ene typen: unipolar depresjon, eller bare depresjon på folkemunne.

KJENNETEGN OG SYMPTOMER

Først og fremst, en depresjon vil ta over hele personen; følelsene, kroppslige funksjoner, atferd og tanker. Det skjer en nedvurdering av verden, og en nedvurdering av seg selv.

Følelsene. Et hovedkjennetegn på depresjon er et deprimert humør  ute av proporsjoner til enhver sak – altså, det er ikke en spesifikk årsak til at du har et såkalt «deprimert humør» – du bare har det. Et gjennomgående symptom er mangel på interesse i alt i livet  – anhedoni.

Anhedoni er at du ikke er kapabel til å føle glede av ting du vanligvis får glede av, ofte en følelse av tomhet.

Du mister lysten til å gjøre noe som helst – sosial omgang frister ikke, du får ikke glede av en god film, trening, sex, hobbyer – alt mister mening. Det skjer en endring i appetitt, søvnmønster og aktivitetsnivå. Noen mister appetitten, mens andre spiser hele tiden – noen sover hele dagen, andre opplever dårlig søvn (typisk her er å våkne midt på natten uten å få sove igjen).

Atferden. Atferdsmessig og fysisk blir mennesker med depresjon «slowed down» – en tilstand som kalles «psykomotorisk hemning»; de går tregere, gestikulerer saktere, snakker saktere og lavere, og reagerer tregere.

Man føler mangel på energi, og kronisk utmattethet. En minoritet av deprimerte opplever det motsatte – de føler seg fysisk oppspilt, kan ikke sitte stille, beveger seg hele tiden og fikler med noe konstant.

Tankene. Tankene til mennesker med depresjon er fylt med emner som verdiløshet, skyld, håpløshet og til og med selvmord. De har problemer med å konsentrere seg og ta avgjørelser.

En som er deprimert kan gråte ofte og mye, uten å vite hvorfor.

TO VIKTIGE SKILLER

Det skilles mellom to kategorier av depresjon: «omfattende depresjon» og «dystymisk depresjon».

Kriterier for «omfattende depresjon»: (1)Deprimert humør, (2)tydelig fraværende interesse/glede i alle aktiviteter, (3)signifikant vekttap/endring i appetitt, (4)insomnia eller hypersomnia (sover ikke/sover for mye), (5)psykomotorisk hemning, (6)utmattethet, (7)følelser av verdiløshet eller skyld, (8)dårlig konsentrasjon, (9)tilbakevennende tanker om død og selvmord.

• Diagnosen «omfattende depresjon» krever at personen opplever et deprimert humør og mangel på interesse i vanlige aktiviteter pluss minst 4 andre symptomer (fra listen over) – alt dette kronisk i minst 2 uker. Kravet er alstå 2 uker – men lidelsen kan være tilbakevennende, dermed kan noen oppleve å være sterkt deprimerte store deler av livet. Symptomene må være alvorlige nok til å forstyrre personens mulighet til å fungere i hverdagen.
• Diagnosen «dystymisk depresjon» er mindre alvorlig enn den andre typen – men mer kronisk. En person med denne typen depresjon må oppleve deprimert humør pluss 2 av disse symptomene: (1)dårlig appetitt eller overspising, (2)insomnia eller hypersomnia, (3)utmattethet, (4)lav selvfølelse, (5)dårlig konsentrasjon eller ubesluttsomhet, (6)følelser av håpløshet. Denne typen er en kronisk humørforstyrrelse som varer i minst 2 år. Symptomene er ikke like alvorlige som hos den første typen – men langt mer kronisk. Det kan føles som om man går rundt i en tåke.

TIL SLUTT

Depresjoner kompliseres ofte av forsøk på selvmedikasjon, alkohol- og stoffbruk. Ubehandlet depresjon gir økt risiko for dødsfall ved sykdom, og den mest alvorlige komplikasjonen er selvmord.

Årsakene til depresjon kan være mange – så mange at jeg må lage en egen artikkel om det. Årsaken varierer fra biologisk (hjernen), bivirkninger av medisiner eller som ledd i psykiske lidelser.

Hvis du er trist, er du ikke deprimert. Hvis du er stressa, er du ikke deprimert. Depresjon er en tilstand som setter seg langt dypere enn vanlige følelser. Man sier gjerne, «Ann Cathrin gikk inn i en dyp depresjon etter hun mistet moren sin» – vel, det føltes sånn for meg, og det så slik ut for andre. Jeg sov ikke, jeg spiste dårlig, jeg gråt hele tiden, ingen aktiviteter fristet og det varte lenge. Det jeg gikk gjennom var sorg. En helt naturlig prosess med mange bivirkninger.

Ikke misforstå naturlige reaksjoner som depresjon. Det er nettopp unaturlige reaksjoner som kjennetegner depresjon. Du vet ofte ikke hvorfor du føler som du gjør.

Ta tak i det i dag hvis du kjenner deg igjen i dette – det er mange gode løsninger, men det krever handling :)